I dag, 14. august 2026, feirer Pakistan 79 år siden Muhammad Ali Jinnah og bevegelsen han ledet rev landet løs fra det britiske imperiet. I Islamabad ble det avfyrt 31 kanonsalutter, i provinshovedstedene 21. President Zardari, statsminister Shehbaz Sharif og hærsjef Asim Munir, sammen med provinsminister Maryam Nawaz (niesen til Shahbaz Sharif), innviet i fellesskap et nytt monument, Yadgar-e-Fatah, for å markere det de kaller seieren over India i fjorårets konflikt.

To helt ulike motstandsformer

Noe av det dypeste såret i Pakistan skjer i Balochistan-provinsen, med stor motstand mot overgrepene. Men det er avgjørende å ikke skjære alle som er mot myndighetene i Balochistan over samme kam. Balochistan Liberation Army, en organisasjon som både Pakistan, Storbritannia og USA har terrorstemplet, og som har stått bak massive overgrep mot sivile med feil bakgrunn, har kalt 14. august en «svart dag» og oppfordret til boikott med svarte flagg og armbind. BLA er en væpnet separatistgruppe med en lang historie av angrep mot sikkerhetsstyrker og kinesiske interesser knyttet til CPEC, og bør omtales som nettopp det: en terrororganisasjon, ikke en representant for det baloch folks legitime krav.

Det reelle, demokratiske alternativet i Balochistan heter Mahrang Baloch og Baloch Yakjehti Committee (BYC). BYC har i flere år ledet fredelige protester mot tvungne forsvinninger, eller la oss kalle det for det det er, kidnappinger, og overgrep, uten våpen, gjennom sittestreiker, langmarsjer og rettslige kanaler.

Prisen har vært høy: Mahrang Baloch ble arrestert i mars 2025, og i juni 2026 dømte en antiterrordomstol i Quetta henne og BYC-lederen Sibghatullah Shahji til livstid, i en sak knyttet til et dødsfall under en protest i Gwadar i 2024, en dom forsvarsteamet hennes og menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Foundation og Amnesty International omtaler som politisk motivert og basert på en rettergang uten reell rett til forsvar.

Dette er den anstendige, demokratiske protesten i Balochistan, ledet av kvinner som krever rettsstat, ikke løsrivelse gjennom vold. Å blande denne bevegelsen sammen med BLA er både faktisk feil og en gavepakke til staten, som lenge har brukt nettopp den sammenblandingen til å kriminalisere fredelig dissens som terrorisme.

Jinnah la grunnlaget for en stat bygget på løftet om selvbestemmelse. Det løftet har i snart åtti år stått i skarp kontrast til hvordan staten har behandlet sine periferier og sin opposisjon når de krever noe annet enn det militæret har bestemt.

Kashmir: en demokratisk bevegelse

I Azad Jammu og Kashmir har Jammu Kashmir Joint Awami Action Committee (JAAC) siden juni ledet det som i bunn og grunn er en klassisk sivilsamfunnsbevegelse: handelsfolk, transportarbeidere, jurister og studenter som opprinnelig krevde billigere strøm og hvete, og som senere utvidet kravene til et oppgjør med de tolv setene i lokalforsamlingen reservert for kashmirske flyktninger bosatt andre steder i Pakistan.

Disse setene har lenge vært brukt av myndighetene til å sette opp den ene eller andre regjeringen i Azad Kashmir. JAAC er ikke en væpnet gruppe. Det er en bred, «lederløs» koalisjon holdt sammen av et sivilt kravkart, ikke en ideologi. Myndighetenes svar var likevel å forby organisasjonen under antiterrorlovgivningen i juni, etterfulgt av masseanholdelser, langvarig internettstenging og det menneskerettighetsgrupper omtaler som dødelig maktbruk.

Minst 30 mennesker skal ha mistet livet siden uroen startet, ifølge lokale kilder og rettighetsorganisasjoner, men JAAC hevder det offisielle tallet er altfor lavt, og at det reelle antallet er langt høyere. Uansett virker det som det nære forholdet til USA og EU gjør at pakistanske myndigheter ikke får den kritikken man skulle ønske.

Valget som ble gjennomført parallelt med dette forteller sin egen historie. I Mirpur-divisjonen, som stemte 27. juli, og i Muzaffarabad-divisjonen samt flyktningsetene, som stemte 2. august, ble oppmøtet offisielt oppgitt til rundt 46 og 53 prosent, begge lavere enn de over 60 prosentene som er normalt ved AJK-valg. I Kotli anklaget til og med PPP valgvinner PML-N for fusk og stemmefiksing.

Valget i Poonch-divisjonen, JAACs kjerneområde og stedet for de dødeligste sammenstøtene, måtte utsettes for syv av elleve valgkretser på grunn av sikkerhetssituasjonen. Med andre ord: et valg gjennomført under boikott, nedstengt internett og alvorlige fuskanklager, i en region der myndighetene samtidig har forbudt utenlandske medier å rapportere fritt. Det er vanskelig å kalle dette et reelt folkelig mandat, uansett hvilke offisielle tall som legges frem.

PTI: fra treårsmarkering til uavhengighetsaften

Den 5. august, tre år siden Imran Khan ble fengslet, samlet PTI titusener over hele landet, med demonstrasjoner i Lahore, Karachi, Peshawar og Hyderabad, møtt av tåregass, veisperringer og en rekke anholdelser. Amnesty International har krevd slutt på det organisasjonen kaller ulovlig isolasjonsfengsling uten rettferdig rettergang.

Presset avtok ikke fram mot selve uavhengighetsdagen. PTI søkte formelt om tillatelse til å holde en stor kveldsmarkering på Minar-e-Pakistan i Lahore natt til 14. august, fra klokken 16 til 00.30, med henvisning til grunnlovens rett til fredelig forsamling. Søknaden ble avvist av visekommissæren med henvisning til sikkerhetstrusler, og Lahore High Court avsluttet PTIs søksmål mot avslaget.

Partiet varslet likevel at det ville markere kvelden med demonstrasjoner i tråd med det etablerte mønsteret fra tidligere markeringer, der myndighetenes svar konsekvent har vært tåregass, containersperringer og masseanholdelser, uansett om PTI har søkt tillatelse på forhånd eller ikke. Men det siste er at massive folkemengder likevel har trosset dette og er i gatene. Partiet har varslet en protestmarsj 27. september, uvisst hvorfor så lenge til, men det kan virke som dette er starten på en bredere protestbevegelse.

Tre fronter, ett mønster, en viktig nyanse

Det som forener PTIs kamp for en fengslet leder, JAACs krav om økonomisk og politisk rettferdighet i Kashmir, og BYCs fredelige kamp mot tvungne forsvinninger i Balochistan, er ikke ideologi, men det samme spørsmålet stilt til den samme staten, på den samme dagen: hvem er egentlig fri i Pakistan, og hvem bestemmer det? Det som ikke forener dem, er BLA, hvis voldsbruk gir staten et påskudd til å stemple all baloch motstand som terrorisme.

Jinnah la grunnlaget for en stat bygget på løftet om selvbestemmelse. Det løftet har i snart åtti år stått i skarp kontrast til hvordan staten har behandlet sine periferier og sin opposisjon når de krever noe annet enn det militæret har bestemt. At tre demokratiske bevegelser, PTI, JAAC og BYC, alle møter staten samtidig, på samme tid som flere andre mindre bevegelser rører på seg med bønder, statlige ansatte og advokater som murrer, alle uavhengig av hverandre, er kanskje det tydeligste tegnet på at det gamle statsprosjektet ikke lenger klarer å holde disse spenningene under lokk med den vante blandingen av fest og frykt.

Den frie verdens taushet

Det som likevel gjør inntrykk, er hvor lite av dette som når verden utenfor. Mens Amnesty International dokumenterer vilkårlige fengslinger og dødelig maktbruk, mens Mahrang Baloch soner en livstidsdom etter det som fremstår som en rettergang uten reelt forsvar, mens JAAC kveles av internettstenging og medieforbud, er responsen fra vestlige regjeringer stort sett taus. Pakistan er en alliert man trenger, en atommakt man ikke vil provosere. Så de som betaler prisen for friheten Jinnah lovet, gjør det uten den internasjonale oppmerksomheten som ofte er forutsetningen for at undertrykkelse faktisk får konsekvenser. 

Kanskje er det nettopp derfor ordet haqiqi azadi betyr noe akkurat nå. Ikke fordi frihet er gitt av utsiden, men fordi den, om den noen gang kommer, må vinnes av dem som betaler prisen for den selv, av Mahrang Baloch og BYC, av JAAC, av PTI, av det pakistanske sivilsamfunn hver fra sin front, uten hjelp fra en verden som ser en annen vei.