Hva er det du gjør, statsminister Støre?
Skrevet av Shoaib Sultan, statsviter
Mens Narendra Modi denne uken ble tatt imot med kongelig audiens i Oslo, var det ett spørsmål ingen stilte høyt nok: hva er det egentlig vi legitimerer her?
Narendra Modi er på besøk i Oslo. Det er første gang en indisk statsminister besøker Norge på 43 år, og norske myndigheter tar imot med stor høytidelighet. Jonas Gahr Støre snakker om India som verdens største demokrati, om felles verdier, om et regelbasert verdensorden. Det er vakre ord. Men de sier mer om den diplomatiske koreografien enn om realitetene.
Norge har et etterslep å ta igjen her. Vi har i årevis lukket øynene for det som skjer i India, dels fordi India ikke er i vår umiddelbare nærhet, dels fordi det finnes et ønske om ikke å forstyrre forretningsforbindelsene. Det er forståelig. Men det er ikke forenelig med det selvbildet vi liker å projisere utad.
For hvem er mannen som denne uken møtte den norske statsministeren?
En høyreekstremist i dress
Modi tilhører BJP (Bharatiya Janata Party) og er ideologisk forankret i Sangh Parivar, et fascistisk nettverk av organisasjoner som bekjenner seg til hindutva-ideologien. Dette nettverket har historiske bånd til nazistenes Europa. Å kalle Modi høyreekstrem er ikke en polemisk overdrivelse. Det er en presis beskrivelse av det politiske miljøet han springer ut av og fortsatt representerer.
Han var delstatsminister i Gujarat da pogromene mot muslimer i 2002 kostet over tusen mennesker livet. Han ble i ettertid nektet innreise til USA og flere europeiske land på grunn av dette. Ikke fordi noen var spesielt prinsippfaste, men fordi bevisene var overveldende. Disse dørene ble åpnet igjen da han ble statsminister, ikke fordi han ble frikjent, men fordi India ble for stort til å ignorere.
LES AMNESTYs RAPPORT OM GUJARAT-MASSAKREN UNDER MODIS STYRE: India: Five years on – the bitter and uphill struggle for justice in Gujarat – Amnesty International
Under hans ledelse har angrep på muslimer, kristne og dalitter økt. Lovgivning om statsborgerskap diskriminerer muslimer åpent. Pressefrihet og domstolenes uavhengighet er systematisk svekket. India rangeres nå på 157. plass av 180 land på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks for 2026, seks plasser ned fra året før, plassert i kategorien «svært alvorlig». Det er verdt å merke seg at Norge topper den samme listen. Og det var nettopp under dette besøket at Modi nektet å svare på spørsmål fra en norsk journalist, noe som utløste debatt om medienes rolle i demokratiet. Ikke overraskende for den som kjenner regimet. Svært avslørende for den som ikke gjør det.
India, som en gang med rette ble kalt verdens største demokrati, beskrives i dag av Freedom House som et land der demokratiske institusjoner systematisk undergraves, der akademisk frihet svekkes, og der jurister, journalister og aktivister tiltales med sikkerhetslover for å utøve yrket sitt.
Og så tar vi imot en statsminister som okkuperer et omstridt område, der befolkningen nektes den folkeavstemningen FN har etterspurt i over syv tiår, og vi kaller det diplomatisk samarbeid
Kashmir: Valg uten frihet
Ingen kan forstå Modi-regimet uten å forstå Kashmir.
I august 2019 opphevet Modi ensidig Kashmirs særstatus i det indiske systemet. Det skjedde uten dialog, uten varsel og uten å ta hensyn til at de nye administrative grensene inkluderte territorier som Pakistan, Kina og det internasjonale samfunnet aldri har anerkjent som indiske.
Det som fulgte var ett av verdens mest intense okkupasjonsregimer i nyere tid. Nesten én million soldater i Kashmirdalen alene. Internett og mobilnett ble kuttet. Utenlandske journalister ble nektet adgang.
Opposisjonspolitikere, inkludert tidligere delstatsministre, ble arrestert. Antallet pågripelser eksploderte til over 4 000 bare i løpet av de første ukene.
Det ble riktignok avholdt regionale valg i Kashmir høsten 2024, for første gang på ti år. Men valg alene er ikke frihet. Den folkevalgte forsamlingen beskrives av mange kashmirier som et glorifisert kommunestyre der den reelle makten fortsatt ligger hos sentralmyndighetenes utnevnte guvernør. Delstatsstatusen er ikke gjenopprettet, til tross for at det sto sentralt i valgkampløftene. Konflikten er langt fra løst, og International Crisis Group konkluderer med at konflikten har kapasitet til å eskalere når som helst.
Dette er ikke bare historie. Det er en pågående realitet. Og det pågår mens norske myndigheter snakker om felles verdier med den mannen som besluttet alt dette.
Det finnes en særlig ironisk dimensjon her: Norge er landet som tok initiativ til Oslo-prosessen, som i tiår har bidratt til fredsprosesser verden over, som har markert seg som en stemme for folkeretten. Og så tar vi imot en statsminister som okkuperer et omstridt område, der befolkningen nektes den folkeavstemningen FN har etterspurt i over syv tiår, og vi kaller det diplomatisk samarbeid.
Desinformasjon som statlig virkemiddel
Det er en annen side av Modi-regimet som sjelden får plass i norske medier, men som burde bekymre enhver som er opptatt av informasjonsintegritet: India er en av verdens mest aktive aktører innen statlig desinformasjon.
EU DisInfo Lab avdekket i 2020 en operasjon som hadde pågått i over 15 år. Nettverket besto av hundrevis av falske nyhetsnettsteder plassert i over 65 land, inkludert Norge. Her dukket opp navnene til to nedlagte norske aviser, Hardanger Arbeiderblad og Finnmark Fremtid, begge brukt som dekknavn for å spre proindisk og antipakistansk desinformasjon. Jeg skrev om det i Agenda Magasin da det skjedde. Det var nesten totalt taust i norske medier.
LES HELE RAPPORTEN FRA EU DISINFOLAB: Indian Chronicles: deep dive into a 15-year operation targeting the EU and UN to serve Indian interests – EU DisinfoLab
I tillegg ble falske frivillige organisasjoner brukt til å ta plass i FNs menneskerettighetsråd. Ti av dem hadde akkreditering til FN. Studenter ble betalt for å lese opp tekster på konferanser, minutter etter å ha fått dem stukket i hendene. Parallelt med dette har Modi bygget opp et innenlandsk propagandaapparat som journalisten Ravish Kumar, en av Indias fremste, kaller «godi-media». Det betyr bokstavelig talt media i fanget på makten.
Kanaler som Republic TV, Zee News og Times Now driver med det som knapt kan kalles annet enn propagandajournalistikk: spionduer fra Pakistan, terroristgresshopper sendt over grensen av Islamabad, og iscenesatte sykehusbesøk fra statsministeren. Det kan virke latterlig. Det er det også. Men når millioner konsumerer det daglig, former det virkelighetsoppfatninger og gjør det mulig å drive krigshissing mot naboer, minoriteter og kritiske stemmer.
Det finnes sterke og modige motkrefter i India. Uavhengige journalister, advokater, akademikere og organisasjoner kjemper for å holde demokratiet i live. Men de sliter i motbakke, under stadig sterkere press fra et regime som bruker sikkerhetslover, skatteetaten og domstolene mot dem. Den norske mottagelsen av Modi styrker ham og svekker dem.
Norske interesser: Kortsiktig gevinst, langsiktig tap
Støre sier at dette besøket handler om klima, maritim teknologi og handel. Det er forståelig. India er et enormt marked. Fondet har investeringer der. Norske bedrifter ønsker fotfeste.
Men la oss se litt lenger enn til den nærmeste horisonten.
India under Modi er ikke en stabil, forutsigbar partner. Det er et land i rask demokratisk forfall, med voksende intern uro. Bøndenes kamp mot Modi er ikke over. Den har skiftet form. I januar 2026 arrangerte bondeorganisasjoner og fagforeninger en nasjonal motstandsdag mot det de kaller regjeringens systematiske angrep på bønder og arbeidere. I februar 2026 samlet tusenvis av bønder fra Punjab til Tamil Nadu seg til protester mot Modis handelsavtale med USA, som de frykter vil ødelegge indisk landbruk. Motstanden er vedvarende, og regjeringens svar har gjentatte ganger vært arrestasjoner og tvangsoppløsning av protestleirer.
Det er også et land som nå befinner seg midt i et nytt geopolitisk spill, omgitt av naboland som én etter én beveger seg nærmere Kina. Nepal, Bangladesh, Sri Lanka og til dels Bhutan har gjort dette nettopp på grunn av den arrogansen og det presset Modi-regimet utøver mot sine egne naboer. Den strategien India prøvde å føre, å isolere Pakistan og omringe det, er i ferd med å slå tilbake. India er i stedet selv i ferd med å bli isolert i sitt eget nærområde.
Et Norge som investerer politisk prestisje i et tett partnerskap med Modi-regimet, kjøper seg inn i en ustabilitet som ikke tjener norske langsiktige interesser. Vi selger oss til et øyeblikk, ikke til en fremtid.
Verdier er ikke gratis
Det er en gammel diplomatisk visdom at man ikke velger sine naboer, og at interesser må veies mot idealer. Det er sant. Norge kan ikke snu ryggen til India. Samarbeid om klima og teknologi er legitimt.
Men det er en avgjørende forskjell mellom pragmatisk samarbeid og politisk legitimering. Når vi mottar Modi med kongelig audiens og statsministerielt håndtrykk, med pressekonferanser om «delte verdier» og «regelbasert orden», uten et eneste offentlig ord om Kashmir, om minoritetenes situasjon, om demokratiets tilbakegang, er det ikke nøytralitet. Det er en politisk handling. Det sender et signal til Modi, til det indiske sivilsamfunnet som kjemper mot ham, og til verden, om hva norske verdier faktisk er verdt når det koster noe å stå for dem.
Norge har et etterslep å ta igjen her. Vi har i årevis lukket øynene for det som skjer i India, dels fordi India ikke er i vår umiddelbare nærhet, dels fordi det finnes et ønske om ikke å forstyrre forretningsforbindelsene. Det er forståelig. Men det er ikke forenelig med det selvbildet vi liker å projisere utad.
Verdens største demokrati er ikke lenger India. Det er et land som en gang var det, og som under Modi aktivt avvikler de institusjonene som gjorde det til et. Det fortjener et annet svar enn rød løper.
