Minusvariant fordi jeg ikke har titler å hyle?

Skrevet av Shanzeh Humair, alenemor og samfunnsdebattant

Menneskeverd er ikke en prestasjon
Jeg så bølgen som reiste seg, Abid Raja

et sjokk av stolte titler og diamanter.
Leger, jurister og maktens korridorer,
en dugnad av selvskryt og rette kanter.

Det frister å ri den, å booste seg opp,
å vise at vi også kan nå en topp.

Men i glansen av businessklasse og villaer på vest,
legitimerer vi kanskje en løgn som er verst:
At verdien vår måles i nytte og tall,
at vi må være plettfrie for ikke å lide fall.
For hvis bare den flinkeste har rett til å være,
hva med oss andre, vi som må bære?

Hva med meg?
En alenemor, «veldig arbeidsledig»,
med traumer og regninger som gjør livet ustadig.
Ingen LinkedIn-profil, ingen A4-karriere,
bare et hardt levd liv som krever sitt, og mere.

Er jeg en «minusvariant» i Hansens kalkyle,
fordi jeg ikke har titler å hyle?
Og hva med min tante?

Hun som kom i to-tusen-og-tretten,
og mistet sin mann og sin plass ved rett-en.
En kasteball mellom ambulanse og nød,
ensom og ufør, med drømmer som døde.

Hun fant sitt hjem på en matte på Tøyen,
i moskeen, langt borte fra suksess-støyen.
Dette er skrytehistorien vi må tørre å dele,
den som gjør oss sanne, den som gjør oss hele.

At to slitne kvinner fant trøst i et rom,
da verden var kald og lommeboka tom.
Det er vår «truth sandwich», vår sanne fortelling,

den som gir rasisme og hovmod motmæling.
For menneskeverd kan ikke måles i makt,
eller i mineraler som fra Kongo blir fraktet.
Verdien din, tante, er skrevet i stjernene,
langt over Hansens fyllerør og hjerner.

Ordene deres bestemmer ikke vår verdi,
vi er mer enn en jobb, vi er stolte og fri.

——————————

Pakistanerne stikker som bier
i regnestykket til de som teller hoder.
Ikke flyktning, ikke klima –
bare en hånd som bygger.

Men bak politikkens lukkede øyne:
Arvebæreren kalles en minusvariant.

En mørk arv fra rasehygienens tid
brukes som dom over barnet som fødes her.

Din hvite skjerm krever et svart liv.

Kobolten glinser i tech-gigantens lomme,
mens rasisme vaskes bort som «feil i fylla».

Slavearbeid er verdens skjulte motor.
Melaninrike barn er drivstoffet.
Rart at pakistanere stikker?

1. mai går forbi i taushet;
Ingen bærer paroler for gruvene i Kongo.

La det synke inn:

Dette er rasismens sanne ansikt.
Ikke et uhell, men et system,
godt skjult, i dagslys.