Stortingspolitikere på studietur til Kina?

Skrevet av Marielle Leraand, leder FOR

Som etnisk norsk er jeg oppflaska med idéen om at «Norge er best». Jo, vi er nok best til å bade i oljepenger, men hvordan prioriterer vi å bruke disse pengene i samfunnet vårt i dag?

Det startet med Gro Harlem Brundtland som i den famøse nyttårstalen 1. januar 1992 sa; «Det er typisk norsk å være god». Men er Norge faktisk god, eller mange vil mene «best» på ulike samfunnsområder?

Penger som i tidligere tider ville gått til ytterligere velferdsutvikling, ja, utvidelse av infrastruktur og velferd for vanlige folk, blir nå i stedet allokert til fortsatt stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina (85 milliarder årlig), samt et forsvarsbudsjett som på få år med stedfortrederkrig har nær fordoblet seg, opp fra 66. 4 milliarder i 2021 til 112 milliarder i år.

Og hva kunne Norge brukt disse pengene på i stedet for opprustning og krig på vegne av USA og NATO?

Jeg var på familietur til Kina nå i påsken og ble overrasket over å oppleve byer som var mye renere enn i Norge, offentlige toaletter (egne barne- og familietoaletter) som var rene og tilgjengelige overalt, og en nøye gjennomtenkt byplanlegging, som inkluderer noe så grunnleggende som t-baner og tog som både går både ofte og når de skal og som beveger seg mye fortere enn de norske somletogene.

Hvorfor i all verden er det så skittent rundt omkring i Oslo sentrum og på alle t-banestasjoner, og inne i vognene? Man blir rett og slett deppa av å se seg omkring, lukten av piss overalt, offentlig fattigdom!

Hurtigtoget mellom Beijing og Shanghai (som også går til mange andre byer og som stadig utbygges for å dekke hele landet) går nesten like raskt som å ta fly, og raskere enn å fly dersom man inkluderer tiden som går med på å dra ut på en flyplass, sjekke inn, og alt det innebærer av ventetid før og etter landing. Distansen på 1318 kilometer fra Beijing-Shanghai som er omtrent like langt som å skulle ta tog fra Oslo helt nord til Tromsø, og tar bare 4 timer og 39 minutter. Det var utrolig behagelig å ha med ungene på togturen, og vi fikk både servert mat og drikke inkludert og det gikk så blikkstille at ingen unger ble kvalme, ingen rykk og napp og man kunne ha et vannglass stående stødig og uten krusninger i vannoverlaten, turen gikk rett og slett på velsmurte skinner.

Kina har greid å bygge en jernbane, uten å ha et digert oljefond, og som befinner seg skyhøyt over Norges teknologiske nivå. Det er altså ikke «typisk norsk å være best», særlig ikke på kollektivtransport.

Ja, hvorfor investerer ikke rike Norge i avgjørende infrastruktur lenger? Hvorfor anser vi ikke dette som en del av å være et robust samfunn – rusta for framtida? Som en del av velferden til innbyggerne? I Oslo er jeg vant til at t-banene må dobbeltsjekkes om de går når de skal, jeg kan aldri vite, må alltid sjekke Ruter, som ikke alltid greier å informere en gang, så står man der på plattformen, unger som skal hentes på AKS, eller på familietur en lørdag formiddag, men t-banen går ikke, toget er igjen innstilt, eller forsinket.

Dette hendte ikke én eneste gang mens vi var på familietur i Shanghai og Beijing at en t-bane eller et tog var innstilte eller forsinket. Det var en helt utrolig trygghet å oppleve. Kjekt for å kunne planlegge dagen uten uro for å komme fram dit man hadde tenkt seg med barn som gjerne blir leie og slitne. Aldri å måtte bekymre seg om vi skulle rekke flyet, fordi et tog sto fast på skinnene og derfor ha en margin på en time ekstra, slik vi må ha til Gardermoen. Det var deilig å ikke måtte lure på om man ville rekke innsjekkingstidspunktet som var booket for en severdighet. Man visste at toget og t-banen og bussen gikk presis når den skulle. Veldig uvant, men deilig opplevelse av å slippe det vante stresset som ligger i usikkerheten og slippe å måtte kaste bort unødvendig tid.

Hvordan får Kina det til?

Hvilken form for planlegging og utforming er det de greier å ha som vi mangler? Hvorfor får ingen politikere dette til her i Norge? Eller vil de det? Ja, hvor er viljen hen til å utvikle videre samfunnet vårt på avgjørende områder i vanlige folks dagligliv?

Er det noe med vår kultur? Noen blindsoner i vårt «liberale demokrati» og som mangler helhetssynet, langsiktig planlegging og investeringer og som skal til for å tjene kollektivet, altså befolkningen, oss alle?

Jeg har tenkt på det mange ganger før jeg reiste til Kina; Hvor mange arbeidstimer eller fritidstimer i Norge går årlig tapt på grunn av tog og t-baner som man må stå og vente på, eller som ikke kommer? Hvor mange unødvendig frustrerte, stressa foreldre, folk på vei til en legetime, arbeidstakere på vei til jobb, fordi tilbudet rett og slett ikke dekker våre behov for å kunne stole på en tjeneste som vi alle trenger? Hvorfor bruker ikke politikerne våre mer tid på noe så grunnleggende som god offentlig transport til en billig – eller slik vi i Fred og Rettferdighet (FOR) mener – gratis kollektivtransport, i stedet for penger til fortsatt stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina og en livsfarlig militær opprustning av NATO i Norge?

I Beijing og Shanghai, hver seg med 20-30 millioner mennesker, så kostet det 4 kroner for t-banebillett, barn under en viss høyde (120 cm) gikk gratis, og t-baner på tida, hver linje annethvert minutt (3-6 min mellom t-baner seint på kvelden). Det var et system hvor hver linje hadde sitt eget spor, én hver vei, og det var oversiktlig og lett å ta seg fram inne på stasjonene. Alle t-baner hadde offentlige, gratis toaletter overalt, betjente med rengjøringspersonale som rengjorde kontinuerlig. Det var godt lagt til rette for rullestolbrukere og svaksynte overalt hvor man ferdes. Det var rent og pent og flere stasjoner var rent ut smykket med kunstverk.

Hvorfor i all verden er det så skittent rundt omkring i Oslo sentrum og på alle t-banestasjoner, og inne i vognene? Man blir rett og slett deppa av å se seg omkring, lukten av piss overalt, offentlig fattigdom! Ja, hvorfor skal man ikke også ha det hyggelige i offentlige, kollektive rom, men bare i egen stue? Gleden av å være ute i fellesarealer, ha det forutsigbart, rent, trygt og hyggelig, samt kunne gå på et gratis og rent offentlig toalett før eller like etter man går av t-banen i Oslo; hvilken livskvalitet ligger det ikke i dette særlig for oss vanlige folk som bruker offentlige rom og tilbud ofte? Det er godt å komme seg ut. Det burde være hyggelig å komme seg ut. I offentlige, fine, veltilpassede rom og med gode offentlige, helst gratis tilbud. Ja, hvorfor investerer vi ikke litt av våre oljemilliarder i å gjøre det mer rent, praktisk og trivelig i det offentlige rom i Oslo og andre større byer i Norge?

Det er kanskje også noe med kultur.

Når man kom inn på t-banen i Kina ble det oppfordret over høyttalerne, på kinesisk og engelsk, om å ta hensyn til medpassasjerer, ikke snakke i telefonen, være diskrét og reise seg og gi andre plassen dersom man så at noen trengte mer å sitte enn man selv. Hvorfor er det ikke mer tydelige regler og tydelige beskjeder over høyttalerne om hvordan man bør oppføre seg mot andre på t-baner, tog eller i det offentlige rom i Norge? Eventuelt tydelige plakater med ordensregler? Er vi redd for å sette grenser for individuell adferd i Norge? Noe som gjerne går ut over alle andre når noen tar seg til rette og forsøpler eller oppfører seg ufint mot andre, eller tar så mye space ved lyd og væremåte, at det går ut over alle andre.

Jeg så aldri noen tegn til at noen var beruset eller oppførte seg dårlig mot andre medpassasjerer på noen av de utallige t-baneturene eller togturene i løpet av de to ukene jeg var i Kina. Det var en tydelig annonsert begrensning på egen, individuell adferd som tar hensyn til andre og som jeg satte veldig pris på og som jeg med en gang jeg er tilbake i Norge savner. Det er kanskje ansett i Norge og i Vesten som «krenking av individets frihet» å gi beskjed om «adferdsregler» i offentligheten. Men man glemmer at mangel på fellesregler går ut over noen, og særlig de minste, de eldste, de som ikke greier å si ifra, og gjerne de som trenger det mest, men også alle andre som bare ønsker at man begrenser seg litt for å gi plass og rom til andre.

Tog er et annet kapittel hvor Norge blir nærmest for et u-land å regne sammenlignet med Kina.

Det er ingen forslag fra noe parti på Stortinget på å satse storstilt på tog og som vil gjøre det lettere å reise på ferie til venner eller familie eller for folk å bo, jobbe og pendle i Norge. Haukelibanen er en plan som har ligget helt tilbake til 1991, men har ikke fått noe parti til å ville gjennomføre den. I Kina utarbeides 5-årsplaner i en planøkonomi, og man greier derfor å ikke drukne i evinnelige utredninger som aldri blir noe av, konsulentselskaper som tjener milliarder, men faktisk gjennomføring av store samfunnsendringer initiert av politiske beslutninger, som det å etablere en ny og bedre jernbane er. Reisetidene som var del av planen fra 1991 for Haukelibanen var 2:25 timer Bergen–Oslo, 2:25 timer Stavanger–Oslo, 1:35 timer Bergen–Stavanger, 2:05 timer Haugesund–Oslo, 1:00 timer Skien–Oslo og 1:50 timer Kristiansand–Oslo. Reisetidene ville inkludert 7–8 opphold underveis, etter et mønster som varierer fra avgang til avgang og hvor mange ulike småsteder blir inkludert.

Det er over 100 år siden man brukte store penger på jernbane i Norge. Da Bergensbanen sto ferdig etter 15 års bygging i 1909, hadde den kostet 52,5 millioner kroner. Dette beløpet tilsvarte omtrent et helt norsk statsbudsjett på den tiden. Dette var et enormt løft for Norge, og banen regnes som et av de største ingeniørbragder i norsk historie.

Men nå er det militær opprustning og våpen til fortsatt krig som sluker både fokus fra Stortingspolitikerne, arbeidskraft, industribygging og påfølgende penger fra statskassa. Her er ingen nytenkning i retning av å gjøre annet enn det USA har befalt Norge å gjøre. Når hodene til politikerne druker i krigspropaganda, så vil vi fortsette å ikke få diskusjoner om hvordan vi kan bygge landet vårt opp videre inn i framtida. Det blir å stålsette seg for nye år hvor man derfor lapper på et jernbanenett som gjør at når jeg hver sommer reiser sammen med familien min til slekta i Kristiansand, så er det buss for tog på deler av strekningen. Hvert eneste år, i hele levetiden til de to barna mine. Og i nye 10 år? 20 år?

Hvis det var politisk vilje så kunne vi selvsagt allokere arbeidskraft og penger til å få jobben gjort, og i stedet for nye rekrutter til grunnfjellet for norsk deltakelse i USAs kriger gjennom førstegangstjensten og nye stillinger i militæret, så kunne arbeidskraften blitt brukt til å bygge opp et velfungerende t-bane og tognett i og inn mot alle store norske byer. Og kanskje også bittelitt flere arbeidstimer til rengjøring og gjøre det hyggelige i det offentlige rom? Offentlige toaletter på alle t-banestasjoner? Bruke våre ingeniører og kunstnere til bedre universell utforming, ja, og hvorfor ikke koste på oss litt utsmykking også av våre fellesarealer?

Men til det kreves det politisk langsyn, konsensus for bevilgninger til samfunnsbygging og langsiktige planer for byutvikling for framtida, og ikke bare målsettinger om å vinne neste Stortingsvalg. Så kanskje vi burde sende våre nåværende Stortingspolitikere på studietur til Kina neste gang i stedet for til Ukraina?