Skrevet av Shoaib Sultan, samfunnsdebattant

I en nylig diskusjon på en venns Facebook-vegg om ramadan dukket det opp påstander som jeg har møtt før, og jeg tenkte dette var en grei anledning til å svare de ut.

Det påstås at ramadan egentlig er en feiring av «islams seier over jøder og kristne», at profeten Muhammed (fvmh) «kopierte» Bibelen fra hukommelsen, og at fasten i ramadan bare handler om å snu døgnet.

Slike påstander er ikke uttrykk for religionskritikk. De er uttrykk for misforståelser som over tid har blitt myter. Og fordi de tegner muslimer som en historisk fiende, fortjener de et saklig svar.

Ikke en krigsfeiring

Kjernen i ramadan er enkel. Det er måneden hvor muslimer faster for å minnes åpenbaringen av Koranen. Fasten handler om selvdisiplin, velgjørenhet og etisk bevissthet. Den er ikke knyttet til noen militær hendelse.

Inntrykket av at ramadan skulle «feire» slaget ved Badr i år 624 bygger på feilaktig kobling. Fasten ble foreskrevet før slaget, gjennom åpenbaringer i sura al-Baqara. Ramadan var allerede etablert som fastemåned.

Slaget fant først sted 17. ramadan, hvilket viser at det ikke ble innført som markering av slaget. Det ville være som å påstå at en helligdag i vår tid feirer en hvilken som helst hendelse som tilfeldigvis skjedde samme dato. Jeg vil mens jeg har muligheten avskrive og tilbakevise at juleferien er en feiring av min bursdag som like fullt er på bittelille julaften.

Ingen islamsk retning, verken sunni, sjia eller klassisk rettslære, definerer ramadan ut fra Badr. Heller ingen seriøse islamforskere.

Når ramadan fremstilles som en krigsfeiring, når profeten fremstilles som en etterligner av Bibelen, og når historiske stammestrider omskrives til «seire over jøder og kristne», da er ikke målet lenger å forstå. Da er målet å konstruere en fiende.

Ikke en religionskrig

Påstanden om at Badr var en feiring av seier over jøder og kristne har ingen historisk rot. Mekkanerne som stod på motparten var avgudsdyrkere. Slaget stod mellom to grupper arabere: Muslimer fra Mekka og Medina på den ene siden og Quraysh, profetens egen stamme fra Mekka på den andre.

Den mekkanske hæren bestod av hans slektninger og tidligere allierte. Det var et oppgjør innad i én stamme, ikke en sivilisasjonskonflikt. Ingen jødiske eller kristne grupper deltok i slaget. Å koble dette til «seier over jøder og kristne» er en moderne konstruksjon uten kildestøtte.

«Kopierte fra Bibelen»

Dette er en påstand som ikke kommer fra historisk forskning, men fra polemikk. Koranens fortellinger står i en teologisk tradisjon der jødiske og kristne fortellinger er kjente referanser, men de er ikke gjengivelser av bibelske tekster. De avviker ofte kraftig, både i innhold og teologisk poeng.

La meg ta ett enkelt eksempel. I den kristne fortellingen om Adam og Eva er det Eva som lar seg villede av slangen, og som så villedet Adam. Koranen sier ikke dette. Koranen sier at satan villedet dem, altså begge. Det er bare ett av mange eksempler hvor historiene er forskjellige, noen ganger litt, andre ganger helt.

Er dette resultatet av «å ha husket feil»? Ingen religionshistorikere, heller ikke ikke-muslimer, hevder noe slikt. Å forstå Koranen som en muntlig feilgjengivelse av Bibelen er et uttrykk for manglende kjennskap til både teksthistorie og senantikkens religiøse landskap.

Profetens «ummi»-status, som betyr at han ikke tilhørte den skriftlærde eliten, brukes ofte feil. I 600-tallets Arabia var muntlig fortellerkultur høyt utviklet. Det finnes ingen forskningsbasert støtte for å hevde at han forsøkte å gjenfortelle Bibelen. 

«Falsk profet»

Dette er også en myte. Historiske kilder viser at jødiske grupper i Medina reagerte forskjellig:

• noen støttet ham
• noen avviste ham
• noen holdt avstand

Mange konverterte, og da kategoriseres de i ettertid ikke lenger som del av de jødiske stammene i kildene. Å påstå at «jødene gjennomskuet ham» bygger på en moderne etterrasjonalisering der de jødene som avviste ham fremstilles som de eneste «ekte». Det er ikke historisk holdbart.

«Snur bare døgnet»

Her blandes kultur og teologi. Teologisk er rammen enkel: man faster fra daggry til solnedgang. Hva folk gjør før og etter varierer fra kultur til kultur og person til person. Noen spiser større måltider om kvelden, andre svært lite. Ingen sitter og spiser hele natten. Tvert imot er de fleste mer i moskeen, ber mer og skjerper sin religiøse praksis.

Fasten handler om intensjon, disiplin og åndelig fokus, ikke om et bestemt døgnmønster.

Fakta og fiendebilder

Det mest bekymringsfulle er ikke misforståelsene i seg selv, men hva de brukes til. Når ramadan fremstilles som en krigsfeiring, når profeten fremstilles som en etterligner av Bibelen, og når historiske stammestrider omskrives til «seire over jøder og kristne», da er ikke målet lenger å forstå. Da er målet å konstruere en fiende.

Et samfunn som ønsker å være kunnskapsbasert, må avvise slike fortellinger.

Man kan kritisere islam. Man kan kritisere enhver religion. Det er en del av et åpent samfunn. Men kritikken må være konkret, presis og forankret i historie og fag. Når den bygger på feil og myter, ender den opp med å forsterke fordommer og fordumme dem som fremmer den. Slik oppnår man ikke forståelse. Dette skaper bare avstand der kunnskap burde vært broen.