Skrevet av Ali Rashid, samfunnsdebattant

Det norske rasismeproblemet

Vi liker å tro at Norge har lagt rasisme bak seg. At vi er et opplyst, likestilt samfunn der hudfarge, religion og bakgrunn ikke avgjør menneskeverd. Men i virkeligheten står vi midt i en moralsk og ideologisk krise, en rasismekrise, der selve begrepet “rasisme” har blitt så ubehagelig at selv anti-rasister kvier seg for å bruke det. De velger heller omskrivninger, forbehold og forsiktige formuleringer, som om problemet blir mindre av å ikke nevne det.

Den norske rasismen lever i beste velgående

Men sannheten er enkel: rasismen lever. Den har bare skiftet språk og drakt. Den har blitt forkledd som “kulturkritikk”, som “bekymring for verdier”, som “ytringsfrihet”. Den har flyttet seg fra brølene i gatene til talerstolene på Stortinget, til redaksjonslokaler og kommentarfelt, til bordene der beslutninger tas. Og fordi språket vårt har blitt så redd for å peke, kan den nå virke i fred.

Jeg er født og oppvokst her. Dette er mitt land. Jeg har gått på de samme skolene, heiet på de samme landslagene, stått under de samme flaggene. Men i dag kjenner jeg på en fremmedhet som ikke er selvvalgt. Den kommer snikende når jeg leser kommentarfeltene, når jeg ser hvordan mennesker som meg omtales, med skepsis, mistillit, og en nesten rituell distanse. Det gjør noe med et menneske å vokse opp i et land som aldri helt blir ens eget, selv om man aldri har hatt et annet hjem.

Står vi virkelig sammen mot hat og forskjellsbehandling?

Når terroren rammer, som 22. juli, som angrepene på moskeer og synagoger, forventes vi alle å stå sammen mot hatet. Og det gjør vi. Men så snart støvet legger seg, går mange tilbake til sin komfortable avstand. Til å snakke om “de” og “oss”, som om ikke ofrene for hatet også er en del av “vi”. Det er som om lærdommen fra tragediene bare varer til neste nyhetssyklus.

Jeg vet empirisk, gjennom tall, søknader, og erfaring, at navnet mitt alene kan avgjøre om jeg blir vurdert som kvalifisert eller uønsket. Et fornavn, et etternavn, som forteller dem at jeg ikke hører hjemme hos dem, selv om jeg er født her. Slik blir diskriminering ikke bare et systemisk fenomen, men et eksistensielt sår: Du blir stadig minnet på at du må bevise noe de fleste får gratis, at du hører til.

Og derfor må sånne som meg gjøre alt plettfritt. Vi må gjøre en ekstra god jobb, aldri slurve, aldri falle, aldri gi noen en grunn til å bekrefte fordommene de allerede har. Vi må prestere dobbelt for å bli målt halvveis rettferdig. Vi må bære oss selv som om vi bærer alle andre som ligner oss. Det er en usynlig byrde, en stille, konstant årvåkenhet, som former deg uten at du merker det. Du lærer å smile bredere, snakke mildere, være mer takknemlig enn du kanskje føler, bare for å vise at du ikke er den de tror du er.

Rasismekrisen handler ikke bare om hat, men om selvbedrag. Om hvordan vi tåler mer urett så lenge den kommer i norsk språkdrakt. Den handler om hvordan et samfunn som elsker å si “vi står sammen mot rasisme”, faktisk står sammen i taushet, mens rasisme får vokse i politikk, i mediene, i institusjonene og i hverdagspraten.

Norge og Vestens selektive moralske kompass

Vi ser hvordan muslimske, arabiske og afrikanske liv behandles, som om de er mindre verdt, mindre komplekse, mindre menneskelige. Når palestinske barn drepes, er vi raske til å si at “situasjonen er komplisert”. Når ukrainske barn lider, gråter vi. I dette skillet avsløres den selektive moralen, hvem som fortjener medfølelse, og hvem som må forstås “i kontekst”.

I 2021 sto Ståle Solbakken og landslaget samlet med T-skjorter som ropte “Human rights, on and off the pitch”. Norge applauderte dem for motet. Det føltes trygt å protestere mot Qatar. Men i 2025, når de står overfor en okkupasjonsmakt som bedriver aktivt folkemord, er stillheten øredøvende. Den moralske tydeligheten har forsvunnet. Protesten ble engangsbruk. Slik dør moralen, ikke i bråk, men i bekvemmelig stillhet.

Jesus og den farlige kollektive likegyldigheten

Har rasismen i Norge i dag tre partier å gjemme seg bak? Partier som roper om ytringsfrihet, men knebler sannheten. Som hevder å beskytte “norske verdier”, men i praksis beskytter frykt, fordommer og makt. Og særlig ett av dem, det som smykker seg med Jesu navn, har gjort religionen om til et skalkeskjul for hvilke krefter? Jesus som forkynte nestekjærlighet, ydmykhet og rettferdighet, blir i deres munn et symbol på ekskludering, grådighet og forakt. Har det blitt bygget et politisk prosjekt på alt Jesus selv bekjempet?

Men det mest skremmende er ikke rasistene selv. Det er tausheten. Den snikende normaliseringen som skjer når de som vet bedre velger å ikke si noe. Når lærere tier for å ikke provosere foreldre. Når kolleger ser urett og velger nøytralitet. Når politikere lar være å sette ord på det som er vondt, fordi det ikke lønner seg.

Tausheten er rasismens oksygen

Og vi, de som tier, er ikke bare vitner. Vi er medskyldige. For i det øyeblikket vi slutter å kalle en rasist for en rasist, mister vi ikke bare språket, vi mister vår moralske retning.

Rasismekrisen handler ikke bare om hat, men om selvbedrag. Om hvordan vi tåler mer urett så lenge den kommer i norsk språkdrakt. Den handler om hvordan et samfunn som elsker å si “vi står sammen mot rasisme”, faktisk står sammen i taushet, mens rasisme får vokse i politikk, i mediene, i institusjonene og i hverdagspraten.

Det er ikke bare systemet som må endres. Det er vi. For kampen mot rasisme begynner ikke i demonstrasjoner eller på kampanjedager, den begynner i ærligheten. I evnen til å se ubehaget, tåle sannheten, og si det som er sant:

At Norge, landet jeg er så glad i, ikke bare har et rasismeproblem. Det har en rasismekrise.

(Innlegget ble først publisert på Facebook, og er gjengitt med forfatterens tillatelse).