Anmeldelse: Dødsstraff – et sterkt og urovekkende teaterportrett om makt, moral og glemsel

Toni Usmans teaterstykke Dødsstraff er en intens og ubehagelig vakker monologforestilling som setter publikum ansikt til ansikt med en mann som venter på sin egen henrettelse. Vi møter Zulfikar Ali Bhutto, Pakistans tidligere statsminister, en visjonær, en maktpolitiker, en far og til slutt et offer for det militærregimet han selv hadde vært med på å bygge opp.

Torgny Gerhard Aanderaa leverer en imponerende og nyansert tolkning av Bhutto. Han balanserer det politiske og det personlige, det storslåtte og det sårbare. Gjennom monologen blir Bhutto ikke bare en historisk figur, men et menneske.

Vi følger ham fra barndom og opp gjennom årene. Hans tilbakeblikk ledsages av at barrieren rundt cellen fjernes, et symbol på at mens hans legeme er fengslet, er hans tanke fri.

Vi møter hele mennesket; han er feilbarlig, ambisiøs, karismatisk og tidvis selvmotsigende, og nettopp derfor troverdig. Forestillingen menneskeliggjør ham og gir rom for sympati og forståelse, uten at forestillingen blir ukritisk.

Samtidig er det enkelte momenter hvor det nesten tipper over i forskjønning. Når Bhuttos forhold til religiøse minoriteter berøres, kan det virke som om han tillegges et større engasjement i Ahmadiyya-spørsmålet enn historien faktisk viser. Der Bhutto i virkeligheten valgte realpolitikk og populisme fremfor prinsipp, fremstår han i stykket mer moderne og inkluderende. Dette er et interessant, men også utfordrende grep, for det reiser spørsmål om hvor grensen går mellom historisk fortolkning og kunstnerisk frihet, og minner oss om hvordan historier ofte formes av både faktiske hendelser og kollektive minner og fortellinger.

Et annet kritisk moment som understrekes i historien, men som i mindre grad får plass i stykket, er Bhuttos rolle i oppløsningen av Pakistan. Etter valget i 1970 hadde Sheikh Mujibur Rahman og hans parti i Øst-Pakistan flertall og lovlig rett til å lede regjeringen, men Bhutto nektet å akseptere dette og truet egne representanter mot å delta i nasjonalforsamlingen i Dhaka. Hans beslutninger bidro til å forverre spenningene mellom øst og vest og banet vei for krigen i 1971 og skapelsen av Bangladesh.

Stykket, som bygger på «sannhet og folkesnakk», understreker hans menneskelige sider og offerrollen, men den mørkere siden ved hans ambisjon og politiske arroganse blir i mindre grad utforsket. Dette viser hvordan historier ofte formes av både faktiske hendelser og kollektive minner og fortellinger, og hvordan teater kan velge å vektlegge visse aspekter fremfor andre.

Toni Usman har skapt et rom som er både klaustrofobisk og poetisk, hvor lys, røyk og lyd spiller en avgjørende rolle i å bygge stemning

Regien er effektiv og gjennomarbeidet. Toni Usman har skapt et rom som er både klaustrofobisk og poetisk, hvor lys, røyk og lyd spiller en avgjørende rolle i å bygge stemning. De tette røykskyene som fyller scenen gjør Bhuttos celle til et symbol på både fangenskap og forvirring, et sted mellom liv og død, mellom sannhet og illusjon.

Lyden brukes ikke bare rytmisk og subtilt, men inkluderer også sjokkerende og plagsomme elementer som intensiverer opplevelsen og skaper en ubehagelig nærhet til Bhuttos situasjon. Lydbildet bidrar til å gjøre forestillingen mer levende og samtidig understreke den psykologiske og fysiske påkjenningen han gjennomgår.

1 av 3

Et sentralt underliggende aspekt ved Dødsstraff er stykkets universelle budskap om at militær innblanding i politikk ikke bør aksepteres, uavhengig av hvilken politisk side man sympatiserer med. Forestillingen peker tydelig på hvordan autoritære strukturer kan undergrave demokratiske prosesser, og hvordan kampen mot slike krefter er en felles utfordring for samfunnet. Dette styrker stykkets relevans for dagens politiske situasjon, både i Pakistan men også mer generelt, og viser at temaet makt og ansvar ikke bare gjelder historien om Bhutto, men også moderne demokratier.

Det er viktig å ta inn over seg at stykket Dødsstraff ikke handler bare om Bhutto; å forstå det slik vil være å redusere dets viktighet. Det er et stykke om makt, ansvar og menneskelig svakhet. Det handler om hvordan demokratier dør, ikke nødvendigvis gjennom revolusjoner, men gjennom små, gradvise innrømmelser – eller som vi sier på norsk, veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Forestillingen peker på militærets ødeleggende rolle i pakistansk politikk, en realitet som dessverre består, men det er viktig å se det prinsipielle som dessverre treffer langt flere samfunn.

Stykket blir dermed en sterk kommentar til vår egen tid. Det viser hvordan vestlige land, i sin jakt på «stabilitet» og kortsiktige strategiske interesser, igjen og igjen støtter militære regimer og undertrykkende systemer, selv når det betyr å undergrave demokratier de hevder å støtte. Parallellen til Bhuttos skjebne og dagens geopolitiske realiteter er ubehagelig tydelig, inkludert kampen til Imran Khan mot et militærdominert system som opererer under dekke av demokrati, med Shahbaz Sharif som sivil frontfigur.

Dødsstraff lykkes derfor på to nivåer: som et intenst, menneskelig drama og som en politisk refleksjon over maktens pris. Det minner oss om at kampen for demokrati aldri er over, og at de som våger å stå opp mot militærmakt og autoritære strukturer, ofte betaler den høyeste prisen.

Det er et viktig og modig teaterstykke, og et sterkt innlegg i vår tids debatt om frihet, ansvar og menneskeverd.