Israel må utelukkes fra alle internasjonale fotballturneringer: Raketter og fotball – Asma og Ellas verden

Skrevet av Dag Oddmund Andersen

Begge de to jentene er røde i kinnene og hyler når de plutselig oppdager rakettene. For den ene betyr det mer død og lidelse. For den andre er det kun en markering av en gruppe som elsker det samme fotballaget som henne.

Begge er 8 år og har liv som ligger lysår fra hverandre. For Ella er det første kamp med Miniklanen. Hun skal på kamp for å se favorittlaget Vålerenga knuse Sarpsborg. Hjemme sitter lillebroren, Elias på 5 år, og hyler fordi han ikke fikk være med. Hun sitter med store øyne og ser Klanens tribuneshow i rødt og blått. Det er spennende, og det er trygt, der hun står sammen med sine to beste venninner.

Kampen har akkurat startet da et fantastisk lysshow slår mot dem. Snart fyker rakettene til værs, det må være flere hundre tenker de. Jentene koser seg. De er ikke redde, de vet at dette ikke gjøres for å skade dem eller andre. Dette er kun en del av fotballfesten. Plutselig får hun en papphylse i håret. Hun er ikke redd og det er ikke vondt, selv om en av venninnene lugger henne litt når hun prøver å stjele hennes hylse. «Den er min, skriker hun». Den skal hun ha med hjem, som et trofé og et minne om hennes første kamp. Hun bare gleder seg til å fortelle alt til Pappa, og Elias også. Han kommer til å bli enda mer misunnelig. Så nyter hun resten av kampen. 

Asma våkner av drønnene fra rakettene utenfor teltet. Hun fryser og er ekstremt sulten, selv om det er midt på natta. Hun kikker på moren som stryker henne over håret. Det er snart bare kinnbeina igjen av ansiktet til moren, som skjelver og har høy feber. Dette er den niende plassen de bor siden Israel smadret huset deres som en del av den etniske rensingen av Gaza.

For Asma er raketter dagligdags og på ingen måte forbundet med fest og glede dessverre. Det virket som en evighet siden rakettene slo inn i huset som var deres hjem og farens bakeri.

Hvordan kan noen være så onde tenkte hun, og det skulle bli verre. 2 dager etter at huset ble bombet dukket israelske soldater opp om natta. Faren ble beskyldt for å støtte Hamas med brød. Brødovnen, som storfamilien hadde kjøpt sammen, ble smadret og de kuttet av farens høyre hånd. «Nå kan du ikke bake mer din terrorist» skrek de.

Blodet fosset og moren gråt. Asma gjemte seg på mellageret. Dagen etter kom bulldosere og jevnet restene av huset med jorden. Fra skjulestedet sitt stavet Asma «Caterpillar», hun hadde akkurat lært seg å lese litt. Det betyr sikkert ondskap, tenkte hun.

Og ondskapen fortsatte. «Dere må flytte, dette er Hamasområde» skrek soldatene til dem. Så samlet de det lille de hadde igjen, for å flytte til et «trygt» område. Faren fikk kjøpt noen forskalingsbord av en snekker og sammen med de tre eldre brødrene hennes laget de et lite hus og klarte også å få tak i en gammel ovn.

Asma ble bokstavelig talt farens høyre hånd og sammen klarte de å elte deig til nye deilige brød. Lukten av brød fikk Asma til å drømme seg bort. Til bestefars olivenlund og hans trygge fang, til bestemors flotte sang, til samholdet i landsbyen og det gode livet de levde. Ferskt brød gir mat og lykke, tenkte hun.

Men det varte ikke lenge, dagen etter var IDF på plass igjen. Hele familien var samlet, Mamma, Pappa, lille Nour, hennes to eldste brødre og favorittbroren Rafi, områdets største fotballtalent. Rafi var ikke den samme gladgutten lenger. Tre uker før hadde IDF møtt opp på plassen de pleide å spille fotball og sagt at de ville være med og spille. «Vi skal knuse dere» sa en av IDF-soldatene og røsket til seg ballen fra en av de minste guttene.

Rafi vant igjen ballen og ga den ikke fra seg før den lå i målet bak IDFs sprellende keeper. Tre ganger til gjorde han det samme, før en av soldatene sparket ham ned bakfra. Rafi, på sine kvikke bein, kom seg opp igjen og vant ballen og fintet et par IDF-soldater før han løp mot mål.

Men nå skjøt han ikke på målet, i stedet snudde han seg og dundret ballen i skrittet på han som hadde sparket ham ned tidligere. Alle barna lo. Men som det heter «fotball er ikke rettferdig». Soldaten tok ballen kastet den bort til familiens hund – Ronaldo, og så ble både Ronaldo og ballen skutt i biter.

Soldatene spyttet etter guttene og lo. Så dro de tilbake til kasernen, der tv-en i bakgrunnen viste Norges fotballpresident Lise Klaveness i Israels landslagsdrakt. Smilende poserer hun sammen med Israels fotballpresident Moshe Suarez. Ikke et ord om straff for rakketter, ingen fordømmelse. Hadde hun i det hele tatt situasjonen på Gaza i tankende, eller var bevertningen og selskapet bare en ny fest for en fotballtopp.

Nå stod de samme soldatene foran dem igjen. Huset ble satt i brann. Rafi, som etter at den siste ballen ble ødelagt, hadde blitt en stjerne på å sparke blikkbokser, klarte ikke mer. Han sparket en tom blikkboks og traff den soldaten som hadde sparket ham ned tidligere, midt i panna, sekunder senere så brorens kropp nærmest sprengt ut. De to andre brødrene hennes ble skutt rett ned mens de prøvde å ta vare på sin avdøde brors kropp. Moren stoppet Asma fra den sikre død. Blodet hennes kokte. Hun så soldatene smile og småle mens de gikk tilbake til tanks og bulldosere. Alt var over. Kun ondskapen hang igjen.

Nå var det bare henne og lille Nour igjen av barna. Så flyttet de rundt til stadig nye «sikre» plasser. «Hjemmet» var et telt som ikke beskyttet mot kulde og regn. De manglet mat og rent vann. Sykdommene gjorde dem stadig svakere og medisiner var mangelvare. «Hvorfor stopper ingen Israels ondskap» sa faren, moren – med tårer i øynene, klemte sine to døtre inntil seg for å gi dem litt varme. Ingen internasjonale tiltak – intet håp.

Ella er hjemme igjen. Hun stormer mot Pappa med et smil om munnen. «Alt var fantastisk» roper hun. Hun skjønner ikke hvorfor Pappa ser bekymret ut. «Pøblene skjøt med raketter» sier Pappa. «Ja, var det ikke fantastisk» sier Ella. «Folk kunne blitt skadet» sier Pappa «en dommer ble truffet og det kom raketter over på den tribunen der du satt». Han ser fortsatt bekymret ut. «Ble han truffet av en rakett?» spør Ella. «Han ble vel egentlig bare truffet av en papphylse» sier Pappa. «Jeg også» nærmest jubler Ella og viser fram hylsa hun har i lomma. «Elias blir grønn av misunnelse når han får se den». «Får jeg gå på neste kamp også?». «Vi får se hva fotballforbundet gjør med pøblene og sikkerheten først» sier Pappa. «Å du er så vanskelig altså, hvem er fotballforbundet? hvis jeg ikke får gå på neste kamp er det urettferdig – urettferdig» skriker Ella før hun løper ut på rommet sitt. Bak seg hører hun Pappa mumle «Fotball er urettferdig».

To dager etter kommer Ella inn på stua mens Pappa ser på nyheter. «Hva er det de gjør Pappa, de bomber jo alle husene». «Hm» sier Pappa, «kanskje du skal gå å leke». «Hvem er det som gjør det Pappa? Det bor jo barn der». Pappa er helt stille og alvorlig. Ella staver det som står på skjermen «Israel la skole i grus…», mer rakk hun ikke å lese. «Hva betyr det Pappa?». «De har bombet en skole» setningen bare detter ut av Pappa, uten at han får tenkt seg om. «Israel?» sier Ella. «Storebroren til Oscar sa at vi skal spille mot Israel og at de har drept kjempemange barn, flere tusen».

«Hvem er det som dreper barn egentlig Pappa?» – Ella ser bekymret ut. «Hvorfor skal vi spille mot de som dreper barn Pappa?». Pappa vrir seg i stolen. «Fotballforbundet har bestemt det» sier Pappa. «Jeg bare hater fotballforbundet» sier Ella, «forbundet er bæsj» sier Elias i bakgrunnen. «Nå må dere legge dere» sier Mamma og Pappa i kor. Barna løper mot badet mens de roper «forbundet er bæsj, forbundet er bæsj». Pappa sukker tungt.

Uka etter kommer Ella inn på stua og spør «Kan jeg og venninnene mine være med Miniklanen igjen, please». Mamma ser på henne og sier «Vålerenga får ikke ha publikum på neste kamp». «Hæ, skal de ikke ha publikum? Hvorfor det? Hvem skal juble og klappe da? Hvem har bestemt det?». «Forbundet» sier Mamma. «Forbundet er bæsj», Elias elsker å si bæsj. «Hvem bestemmer i forbundet?» spør Ella. «Presidenten» sier Pappa, «ja, eller dette er det vel en komité som har bestemt».

«Jeg vet ikke hva en komité er, men både presidenten og forbundet er dumme». «Hvorfor får ikke vi gå på kamp? Vi hadde ingen raketter, urettferdig – urettferdig». Hun løper gråtende mot rommet sitt og smeller igjen døra. Bak henne kommer Elias «residenten er bæsj, residenten er bæsj». Pappa sukker «Hun har vel rett, dette er jævlig urettferdig. Straffe unger kollektivt for noe andre har gjort? Hvor er logikken? Men fotball er vel alltid urettferdig.»

To dager etter leker Ella med Elias på stuegulvet og hører TV-en i bakgrunnen:«Landskampen mot Israel vil gå som planlagt og vil være åpen for publikum». «President Klaveness; vil det ikke være noen restriksjoner knyttet til denne kampen?» journalisten fra NRK er ivrig. «Vi i NFF har ikke for vane å straffe noen kollektivt for andres handlinger, så kampen vil spilles som andre landskamper. Kanskje med litt færre tilskuere av sikkerhetshensyn». «Men her kan det vel være IDF-soldater både blant spillere, støtteapparat og publikum. Mange av dem kan være ansvarlige..», en ung journalist på bakerste benk prøver seg. «Vi stopper der, ellers er det rett ut» avbryter NFFs pressesjef, «Dette er en pressekonferanse, og det er jeg som styrer hvem som får ordet, forstått!».

«Klaveness må gå videre nå, så har dere flere spørsmål, kan dere sende de skriftlig til meg». Plutselig bryter Ella inn «De som skyter på barn med vilje, blir ikke straffet, men vi som bare så på noen som hadde det moro med lekeraketter, får ikke gå på kamp». «Det er urettferdig. Vi som synger og klapper blir straffet, mens de som dreper barn, bare kan gå på kamp». Ella gråter og Elias sier «forbundet er bæsj». Foreldrene skjønner at hun har rett og sier i kor «Fotball er urettferdig og det er livet også. Men vi lover deg at du får gå på neste kamp».

Ella våkner midt på natta, hun har drømt om krig og raketter. Hun går inn på rommet til foreldrene og legger seg mellom dem. Begge våkner:«Hva er det Ella, du pleier ikke å våkne om natta». «Jeg hadde en vond drøm» sier Ella, «Noen bombet huset vårt og Elias og jeg ble stengt inne». «Men du er stor jente og gråter ikke». «Det er ikke jeg som skal gråte, men barna på Gaza. For meg kommer det alltid en ny kamp og Enga vinner igjen.

På Gaza rives barn i biter og vi gjør ingenting. Når jeg blir resident skal vi aldri spille mot barnemordere.» «Det heter president, ikke resident» sier Mamma. «Samme det, vi skal aldri spille mot barnemordere. Forbundet er en bæsj». Elias kommer inn i Vålerenga-pysjen sin «Enga er best og forbundet er bæsj» synger han. Det renner et par tårer fra foreldrenes øyne.

• Norge spiller VM-kvalifiseringskamp mot Israel 11. oktober.
• NFF står sammen med den norske regjeringen i kravet om umiddelbar stans i kamphandlinger som går utover uskyldige sivile i Gaza
• Norges Fotballforbund har besluttet at overskuddet fra kampen skal gå til et humanitært formål og at organisasjonen blir Leger Uten Grenser. Pengene øremerkes organisasjonens nødhjelpsarbeid på bakken i Gaza og områdene rundt som er rammet av krigen 

Historiene om Asma og Ella er fiksjon, men alle hendelser på Gaza og Intility er basert på ekte hendelser. Pressekonferansen er også fiksjon, men gir etter min mening en god sammenfatning av hvordan NFF håndterer vanskelige saker. Straffen for handlinger som er utført mangler både logikk, moral og kanskje også rettslig grunnlag. Etter hva jeg kjenner til har NFF aldri sendt forslag til Uefa eller Fifa om at Israel må utelukkes fra internasjonale turneringer.