Eksil-iranere: Medienes yndlinger, men ikke folkets stemme: En kritisk gjennomgang av den selvutnevnte iranske opposisjonen i Vesten
Skrevet av Hatef Alipour, samfunnsdebattant
I årene etter den islamske revolusjonen i Iran, og særlig de siste tiårene, har vi vært vitne til fremveksten av et fenomen kjent som iranere i eksil – en gruppe mennesker som forlot Iran av ulike grunner, ofte politiske, og som i dag i Vesten fremstår som selverklærte talspersoner for det iranske folket. Det er imidlertid liten sammenheng mellom disse miljøene og det brede folket i Iran. Deres legitimitet kommer ikke fra iransk støtte, men fra vestlige mediehus, politiske institusjoner og etterretningsrelaterte nettverk som har gitt dem mikrofon og midler – ofte uten kritiske spørsmål.
Disse eksilaktørene representerer ikke det iranske folket. De representerer snarere en ideologisk boble formet av eksil, finansiert av utenlandske interesser og båret frem av vestlige medier som jakter på “moderate” eller “modige” ansikter – uansett hvor løsrevet fra virkeligheten de måtte være.
Eksil-opposisjonens fraksjoner og forbindelser
Den iranske eksilopposisjonen er mangfoldig, men domineres i praksis av tre tydelige fraksjoner:
Monarkistene, ledet symbolsk av Reza Pahlavi – sønnen til Irans tidligere sjah. Han har lenge fremstilt seg som et samlende alternativ og har fått rikelig taletid i vestlige medier som CNN, Fox News, BBC World Service og France 24. I april 2023 besøkte han Israel og møtte statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Yoav Gallant – en tydelig politisk markering som ble oppfattet som direkte støtte til Israels angrep på Gaza. Dette førte til sterk kritikk blant iranere, inkludert kjente stemmer som journalisten Mohammad Marandi og den avdøde filmskaperen Nader Talebzadeh.
Folkets Mujahedin (MEK), en tidligere marxistisk-islamistisk og militant gruppe, som i dag opererer fra en leir i Albania. Gruppen stod i flere tiår på terrorlister i både USA og EU, bl.a. for attentater mot iranske sivile og samarbeid med Saddam Hussein under Iran-Irak-krigen. På tross av dette har de blitt løftet frem av personer som John Bolton, Rudy Giuliani og Mike Pompeo – alle med tette bånd til neokonservative kretser i Washington. MEK får også støtte fra tankesmier som Foundation for Defense of Democracies og Hudson Institute.
Tidligere reformister og medieprofiler, som Masih Alinejad, har fått stor plass i vestlige medier. Hun er en tilbakevendende gjest hos Voice of America, CNN, DW, og BBC Persian. Alinejad har mottatt støtte fra National Endowment for Democracy (NED) og US Agency for Global Media (USAGM). Selv om hun presenteres som menneskerettighetsforkjemper, har hun ved flere anledninger tatt til orde for økonomisk kollaps gjennom harde sanksjoner og antydet behovet for militær inngripen. På X (tidligere Twitter) har hun hyllet Trump-administrasjonens sanksjoner, og gått så langt som å kritisere EU for å være for “soft” mot regimet.
Den vestlige konteksten – små miljøer, stor påvirkning
Et sentralt navn er Shaparak Shajarizadeh, bosatt i Canada. Hun er blitt intervjuet og portrettert i NRK, TV2, VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv. Hun har blitt omtalt som en lederskikkelse i kvinneopprøret i Iran, men hennes tette samarbeid med eksilfigurer som Masih Alinejad og støttespillere av Reza Pahlavi nevnes sjelden. I flere innlegg, blant annet i Toronto Star og på X, har hun uttrykt støtte til sanksjoner og til og med indirekte til regimekollaps. Hennes kontakt med Iran International er også godt dokumentert.
Blant akademikere og mediekilder i Norge ser vi hyppig bruk av Iran Human Rights (IHR), et eksilorgan basert i Oslo og ledet av Mahmood Amiry-Moghaddam. IHRs tall og narrativer brukes jevnlig i norske aviser og av NTB, men sjelden med kritisk vurdering av kildenes metodikk, verifikasjon eller politiske agenda. Amiry-Moghaddam er tilknyttet norske og europeiske akademiske institusjoner, men har også tette bånd til eksilmiljøer og vestlig finansiering.
Et annet eksempel er hvordan norske medier, som NRK og TV2, ukritisk har videreformidlet informasjon fra Iran International, en kanal som ifølge The Guardian og Middle East Eye har bånd til den saudiarabiske etterretningen og ble etablert som et destabiliseringsprosjekt. Til tross for dette brukes kanalens “eksperter” og reportere ukritisk i norske nyhetsinnslag og debattflater.
Også i Norge ser vi tydelige spor av dette mønsteret. En håndfull eksil-iranere, ofte med løs eller symbolsk tilknytning til iransk virkelighet, har fått betydelig plass i norske medier og akademia.
Lily Bandehy, en annen sentral eksilfigur, er ofte omtalt som islamkritisk debattant og tidligere nestleder i Ex-Muslims of Norway. Hun har gjennom flere år fått spalteplass i norske aviser som Aftenposten, Dagen, Nettavisen og Document.no, hvor hun i sterke ordelag har kritisert islam og det iranske regimet. Bandehy har også støttet regimeskifte og sanksjoner mot Iran og fremstilles ofte som en modig “opprører”, uten at det reflekteres over hvorvidt hennes posisjoner er representative for iranere i hjemlandet. Mange av hennes uttalelser er preget av forakt for iransk kultur og religion generelt – noe som fremmer en avstand, snarere enn solidaritet, med folk i Iran.
Masud Gharahkhani og Mahmoud Farahmand, begge med iransk bakgrunn og sentrale politikere på Stortinget, har også formidlet tydelige budskap i debatten om Iran. Gharahkhani har frontet et oppgjør med iranske myndigheter og uttrykt støtte til protestene, mens Farahmand har argumentert for økt press og sanksjoner. Begge presenteres ofte som «norske» stemmer med innsikt i Iran, men deres perspektiver samsvarer i stor grad med vestlige sikkerhetspolitiske interesser snarere enn grasrot-stemmer i dagens Iran.
Det iranske folkets ønsker om rettferdighet og frihet må anerkjennes – men det må skje på iranske premisser, ikke på vegne av en liten gruppe som har gjort politisk traumatisering til karriere.
Et språk formet av eksil, ikke virkelighet
Mange av eksilfigurene har ikke satt sin fot i Iran på flere tiår. De har mistet bakkekontakten med virkeligheten i Teheran, Isfahan og Mashhad. Deres språk er preget av eksilbitterhet, ikke grasrotkunnskap. De snakker med et Vesten-tilpasset vokabular om “frihet” og “kvinners rettigheter”, men ofte på måter som sammenfaller med strategiske mål for sanksjoner, isolasjon og regimeskifte.
Et geopolitisk verktøy
Det mest alvorlige er hvordan disse eksilaktørene inngår i en bredere geopolitisk strategi. Dokumenter lekket i 2021 fra British Foreign Office (via Declassified UK) viser at det ble bevilget store summer til medieprosjekter som Iran International, med mål om å svekke iransk stabilitet gjennom psykologisk informasjonskrig. Samtidig publiserer National Endowment for Democracy årlig lister over prosjekter rettet mot Iran – inkludert plattformer som Radio Farda, Zamaneh Media og eksilredaktører med base i Paris og New York.
Disse eksilaktørene representerer ikke det iranske folket. De representerer snarere en ideologisk boble formet av eksil, finansiert av utenlandske interesser og båret frem av vestlige medier som jakter på “moderate” eller “modige” ansikter – uansett hvor løsrevet fra virkeligheten de måtte være.
Det iranske folkets ønsker om rettferdighet og frihet må anerkjennes – men det må skje på iranske premisser, ikke på vegne av en liten gruppe som har gjort politisk traumatisering til karriere. Tiden er inne for at vestlige politikere og medier lytter til stemmer med reell forankring – ikke de som roper høyest fra eksil, men de som kjemper for verdighet, enhet og nasjonal suverenitet.
Meninger som kommer til uttrykk i leserinnlegg, er innsenderens egne synspunkter og representerer ikke nødvendigvis avisens syn. Leserinnlegg sendes til post@motstemme.no med fullt navn og et portrettbilde. Navn på innsender vil normalt bli publisert. Vi forbeholder oss retten til å forkorte eller redigere innsendte tekster.
