Jeg krever politikk det er verdt å stemme for, eller så blir det blankt!

Skrevet av Dag Oddmund Andersen, fritenker og pensjonist

Klar beskjed til norske politikere: – hvis de mener vi kan fortsette med dagens politikk, eller mangel på politikk, så er det slutt for meg, skriver Dag Andersen. Foto: Privat

Siden jeg ble gammel nok til å stemme, har jeg alltid benyttet meg av retten og plikten til å stemme, både i kommune- og stortingsvalg. For en mann på 68 år, har det blitt noen valg, og jeg har alltid følt at min stemme hadde verdi og at det fantes et parti jeg kunne stemme på. Ikke som jeg var enig med i alt, men som skilte seg ut og hadde verdier som var nær mine. Enkelt sagt, partier som hadde verdier det var verdt å kjempe for.

Men de siste årene har jeg tvilt mer og mer på dette. Forskjellene mellom blokkene er vagere og dreier seg om noen promilles endring i formuesskatten og hvor fort vi skal ruste opp for å klare å ødelegge verden i løpet av noen få timer. Jeg mener det nå er nødvendig å etterlyse reell politikk. Hva ønsker politikerne å gjøre for at Norge og verden skal bevege seg i en bedre retning? Hvordan kan vi gi håp og optimisme for de unge, for de som sulter og de som utsettes for folkemord? Hvordan kan vi stoppe vår egen opprustning fra å ødelegge jorda? Når vil vi igjen få politiske diskusjoener om de viktige utfordringene Norge og verden har?

Slutt med skremselspropaganda

Vi lever i en tid med enorme muligheter, i et land med store ressurser. Men hva er det politikerne selger inn til oss – verden har blitt farligere, vi er omgitt av fiender som kan okkupere oss, vi må forberede oss på krig, vi må ruste opp for å stoppe våre fiender. Men stemmer dette med realitetene? Neppe. Nato bruker i dag nærmere 60% av verdens militærutgifter og har nå vedtatt å ruste opp. Befolkningen i Nato-landene utgjør mindre enn 12% av verdens befolkning. Hvordan oppfatter andre land dette? De 88% av verdens befolkning som kun bruker 40% av verdens militærutgifter. Det spørsmålet stilles ikke av journalister; og våre politikere, som kjenner til fakta, reflekterer ikke over det; dessverre. Finnes det en opposisjon mot opprustningen på Stortinget? Den er i beste fall vag, man klarer gjerne å komme til forlik, slik at alle partier nå støtter å øke våre militærutgifter til 5% av BNP. Vet våre politikere hvor mye dette er? 5% av BNP utgjør cirka 270 milliarder eller 94.000 per sysselsatt i landet. For å være ærlig – forlik betyr mangel på reell politikk, siden det medfører at uansett hvem vi stemmer på, så går de inn for det samme.

Behovet for forsvar defineres selvfølglig ikke av BNP. Norge har, pga oljeøkonomien, et voldsomt oppblåst BNP, der store deler ikke går direkte inn i norsk økonomi, men til Oljefondet. Selv med en relativt liten andel av BNP på forsvar, har Norge vært det landet i Europa som har brukt mest på militærutgifter per innbygger. Stort sett dobbelt så mye som f.eks Sverige. Vi har også i mange år ligget på topp 10 i verden, sammen med tvilsomme regimer som Qatar, Israel, Saudi-Arabia og USA. Med 5% av BNP, vil vi innta den tvilsomme førsteplassen i verden. Fredsnasjonen Norge.

Media kaller gjerne arbeiderpartiet og høyre for styringspartiene. administrasjonspartiene ville vært et bedre ord.

Fredsnasjonen Norge med førsteplass i militærutgifter?

Skal man bruke 270 milliarder på forsvarsutgifter, blir det ikke noe rom for annen politikk. Denne summen utgjør mer enn dagens utgifter til samferdsel, høyere utdanning og forskning, bistand, politi og påtalemyndighet, og barnetrygd og kontantstøtte til sammen. Når handlingsrommet blir borte, hva skal våre politikere da diskutere og eventuelt være uenige om? Vel – partiene prøver jo å late som om det finnes handlingsrom. Høyre skal kutte skattene med 58,7 milliarder og gi 36,5 milliarder i skattelette til privatpersoner. Arbeiderpartiet mener de skal beholde dagens skattenivå og likevel få til noen forbedringer av våre velferdsgoder. Man må nesten være politiker for å tro på dette. Den kraftige økningen i forsvarsutgifter vil enten måtte dekkes inn av høyere skatter/avgifter og/eller en kraftig reduksjon i våre velferdsgoder. Når jeg hører hvordan våre politikere tenker, er jeg sikker på hva de vil prioritere – høyere forsvarsutgifter; dessverre. Hvem vil få regningen? Det er dessverre deg og meg, og ingen av våre partier på Stortinget går imot dette. Så hvorfor skal noen av dem få min stemme?

Det er også viktig at politikere og media begynner å tenke på hva som skiller midler til opprustning fra økninger i andre utgifter. Øker vi utgiftene til samferdsel, vil vi kunne sitte igjen med bedre- og tryggere veier, et tog som går raskere enn på 70-tallet og ikke erstattes av buss for tog, mer dobbeltspor osv. Tilsvarende vil en økning av budsjettet for sykehus og skoler, bare ha positive effekter. Slik er det på ingen måte for en økning i våre forsvarsutgifter, i en allianse som allerede er klart størst og virker truende på resten av verden. Våre politikere sammenligner dette med en forsikring. Det er en tvilsom sammenligning. For hva skjer hvis vi ruster opp, da vil også andre land se seg nødt til å ruste opp. Skal vi sammenligne dette med en forsikring, vil det som ligger nærmest være en brannforsikring der alt vi betaler inn, går til pyromaner. For når vi ruster opp, ruster de andre opp, og slik blir verden mindre trygg for alle, og vi sitter ikke igjen med midler til å dekke utgiftene til velferd og utvikling. Men alle våre politikere er enige om at slik skal det være, så hvorfor skal jeg gi noen av dem min stemme?

det var et forhandlingsrom både før krigen startet og i dens begynnelse. Sikkert også nå, men Ukraina får et dårligere grunnlag for hver dag som går. Vi må få reelle politiske diskusjoner om dette, hvis jeg ikke skal stemme blankt.

Mer til velferd, mindre til krig

Fikk vi store påplussninger til sykehus og skoler. Nei!

Men har vi ikke andre viktige utfordringer som burde vært dekt med de midlene vi nå ønsker å bruke på den totalt meningsløs opprustning, som kun vil gjøre verden farligere? Vi har akkurat fått fremlagt revidert nasjonalbudsjett, av det hele Norges presse kaller vår wonderboy – Jens Stoltenberg. Hva fikk vi der? Det første Stoltenberg burde tenkt på var at NAV nærmet seg tom kasse for arbeidsmarkedstiltak. Kom det noe tillegg der? Nei! NAV meldte noen dager etter at de ikke hadde midler til arbeidsmarkedstiltak ut året. Hvilke konsekvenser har det? I tillegg til alle de personlige tragediene dette gir for de som nå mister sine tiltak, vil det også medføre at færre kommer tilbake til arbeidslivet. Dette er jo genialt i en tid der næringslivet skriker etter arbeidskraft. Fikk vi store påplussninger til sykehus og skoler. Nei!

Arbeiderpartiet er tydeligvis fornøyd med at det offentlige helsevesenet råtner på rot, på deres vakt. Helseminister Vestre, mener sykehusene heller skal forberede seg på krig, etter sin tur til Ukraina. Ta heller en tur i Norge Vestre, da kan du kanskje finne noen nødvendige tiltak, ikke tiltak uten mening. Helsesektoren er dessuten et område der politikerne har ønsket å drive minst mulig politikk i lang tid, ved å dytte ansvaret over på helseforetakene. Nok et eksempel på at politikere ikke ønsker å drive med politikk.

Hva med skolene? Man snakker gjerne om beredskap, og jeg mener den beste beredskapen er at vi gir våre ungdommer en god og trygg skole der de bor, med like utdanningsmuligheter for alle. Det vil sikre vår framtidige velferd og muligheter til å utvikle oss som nasjon. Kom det noen store påplussninger der? Vel det kom vel litt til frie midler; som også kan brukes til skoler. Men vi snakker om smuler. Men hva var alle partier enige om? 50 milliarder ekstra til Ukraina. Vel, både våpen og korrupsjon koster, så midlene kommer nok godt med. Det tok ikke mange dagene før det dukket opp en ny korrupsjonssak blant toppene i landet. Disse midlene deles ut uten betingelser for hva de skal brukes til. Denne krigen burde aldri startet. Jeg støtter på ingen måte Putin, men det var et forhandlingsrom både før krigen startet og i dens begynnelse. Sikkert også nå, men Ukraina får et dårligere grunnlag for hver dag som går. Vi må få reelle politiske diskusjoner om dette, hvis jeg ikke skal stemme blankt.

Gaza: De skytes bevisst etter, skolene bombes, hjemmene deres legges i grus, de blir rammet av hvitt fosfor, de sultes til døde. Alt basert på en bestialsk og bevisst politikk – eller folkemord som det gjerne kalles.

Ingen forskjell på høyre og venstresiden lenger

Mangelen på reell opposisjon i innenrikspolitikk og forsvarspolitikk er ille, men det som gir meg størst grunn til å stemme blankt er vår mangel på politikk for å stoppe folkemordet på Gaza. Hvor mange som har blitt drept i Gaza er usikkert og her bruker både Israel og USA enorme ressurser for å dekke til sannheten. Godt hjulpet av media som bruker IDF som kilde. Om det er 60.000, 100.000 eller 200.000 som er drept er ikke det avgjørende (vi vil forhåpentligvis få et svar på dette senere), det som er helt klart er at det foregår et folkemord (så vil sikkert noen også prøve å tåkelegge dette, siden man vanligvis først i ettertid kan konkludere med om det kan defineres som folkemord). Ca. 1/3 av de drepte er barn og det drepes nye barn hver dag, med vilje (dvs mellom 20.000 og 67.000 barn. Til sammenligning sier Zelenskuj at 632 barn er drept i Ukrainakrigen per 5. juni). De skytes bevisst etter, skolene bombes, hjemmene deres legges i grus, de blir rammet av hvitt fosfor, de sultes til døde. Alt basert på en bestialsk og bevisst politikk – eller folkemord som det gjerne kalles. Hva gjør våre politikere med det? På høyresida er det lite håp, her har man til og med politikere som er med i Israels venner. Tenk at det finnes en støttegruppe for et folkemord. Jeg vil tro at mange av disse burde vært etterforsket for terrorfinansiering (straffeloven § 135).

Forbindelsen fra norske sionister til terror på Vestbredden utført av okkupanter (eller bosettere som media vanligvis kaller dem) bør interessere både media og PST. Hva så med venstresida? Selv mener flere der at forskjellen er stor, men er den det? Barth Eide har tidligere vært flink til å fordømme, og lot seg etterhvert slepe til en anerkjennelse av Palestina (hvor mange liv kunne vært reddet, hvis dette hadde kommet før 7. oktober?). Men det stopper på ingen måte Israel, eller rammer dem på noen måte. Da må det reelle tiltak til. Tilsvarende som det våre politikere var svært raske med overfor Russland, noe som absolutt var på sin plass. Men hvorfor har ikke det samme skjedd med Israel? Den muligheten ble nok totalt umuliggjort når Stoltenberg kom inn i regjeringa, selv om den nok satt langt inne før også. Folkemordet har blitt tydeligere og tydeligere, mens hva regjeringa gjør har gått fra skarp kritikk, til vagere kritikk, – og ingen relle tiltak.

Det hjelper ikke hva spesialrapportør for FN – Francesca Albanese sier om at vi må trekke alle Israel-investeringer. Vår «utenriksminister» Stoltenberg, som i sin tid som generalsektretær jobbet hardt for å knytte Israel nærmere Nato, vet best og dytter mye av det som burde vært et politisk ansvar, over på Oljefondets etikkråd. Igjen et eksempel på politikere som ikke ønsker å drive reell politikk. Hva gjør så resten av partiene på venstresida? Noen av dem kritiserer Arbeiderpartiet, men de fortsetter samarbeidet med dem, – uten betingelser. Jeg har alltid stemt på partier på venstresida, men hvis de mener vi kan fortsette med dagens politikk, eller mangel på politikk, så er det slutt for meg. Da nærmer jeg meg en blank stemme. Mitt minste krav for at jeg skal stemme på en av disse paritene, er at de har klare krav for å støtte Arbeiderpartiet. Dvs de skal bryte totalt med AP, hvis ikke AP endrer sin Israel-politkk til en klar boikottlinje og melder dette før valget.

På høyresida er det lite håp, her har man til og med politikere som er med i Israels venner. Tenk at det finnes en støttegruppe for et folkemord.

Dette må adresseres og gjøres noe med

Vi ser også en veldig klar tendens til politikkvegring på mange andre områder. Media kaller gjerne Arbeiderpartiet og Høyre for styringspartiene. Administrasjonspartiene ville vært et bedre ord. Arbeiderpartiet ønsker å lede administrasjonen av landet, uten å ha klare politiske mål. Politikken består mye av å implementere direktiver fra EU (og mange av disse kan være fornuftige), følge USAs opprustning og gjøre små korrigeringer av et skattesystem som Høyre tidligere har justert litt i gal retning. Så dekkes feil politikk eller mangel på politikk over ved å se på hvilke problemer dette medfører for folk. Man ønsker ikke å endre politikken eller mangelen på politikk, kun kompensere for følgende det fikk:

♦ Vi har et strømmarked som ikke fungerer – strømstøtte, ikke tiltak som endrer markedet eller gjør slutt på industriparker som «produserer» cryptosøppel (elle cryptovaluta som noen kaller det).

♦ Antall flyktninger og asylsøkere øker – gjerder mot omverden, fengsel for ulovlig innvandring, ikke slutt på støtten til endeløse konflikter eller innføring av miljøtiltak som vil stoppe utarmingen av jorda i områdene flyktningene kommer fra. Hadde man brukt midler til forskning og utvikling av en «hær» til hjelp i land som rammes av klimaendringer, både akutte kriser og mere langvarige problemer, hadde dette gitt en «avkastning» som langt overgår bruk av penger på opprustning.

♦ Vi klarer ikke redusere våre CO2-utslipp – vi elektrifiserer våre plattformer (som selvfølglig allerede har nok energi), slik at vi kan dytte miljøproblemene over på andre land (dette tiltaket har i beste fall en 0-effekt for verden totalt); vi reduserer ikke vår oljeproduksjon eller satser mer på tiltak som kan redusere vårt energibehov.

♦ Vi må bekjempe desinformasjon – vi gir Russland og Kina skylda for alt (og de driver selvfølglig med desinformasjon). Vi prøver ikke å rydde opp i eget hus. Mulighetene for å komme med andre synspunkter angripes stadig og i mange land i vesten ser man at ytringsfriheten ikke eksisterer på mange områder (f eks Gaza). Samtidig spres den største – og farligste konspirasjonsteorien, den om at NATO-landene må ruste opp til 5%, av stort sett alle media i vesten. La oss heller satse på skikkelig skolering i kildekritikk.

♦ Vi må hindre fattigdom – Stoltenberg foreslår et skatteforlik, nok et eksempel på ønsket om å ikke bruke politikken som det verktøyet den bør være. Et slikt forlik vil sette velgerne sjakk matt. Venstresida må nå lære seg å informere om konsekvensene av bortfall av formuesskatt (og arveavgift), hvilke skatter eller avgifter må opp for å dekke dette? Eller skal det gi dårligere velferd. Hvem rammer det? Dette er jo noe som absolutt ikke fører til nødvendig utjevning av levekår. Forskjellene har økt de siste årene.

Generelt er politikerne for lite interessert i fakta, de foretrekker heller å styre basert på følelser og synsing. De vil gjerne overlate makten til forvaltningen gjennom forlik, statlige foretak og konsensus i politisk viktige saker som krever dyptgående diskusjoner. Våre politikere er også handlingslammet i viktige internasjonale spørsmål. Der det tydeligvis er viktigere å blidgjøre våre «venner» enn å opptre med ryggrad og moral. Vi kan ikke handle på egenhånd sier Eide, Stoltenberg og Støre i kor, mens uskyldige barn sprenges i filler på Gaza.

Jeg har fått nok – mangel på reell politikk, tvinger meg til å stemme blankt. Det håper jeg flere vil vurdere i en tid der vi har alle muligheter til å bruke politikken aktivt til noe positivt for folk i Norge og verden.

Meninger som kommer til uttrykk i leserinnlegg, er innsenderens egne synspunkter og representerer ikke nødvendigvis avisens syn. Leserinnlegg sendes til post@motstemme.no med fullt navn og et portrettbilde. Navn på innsender vil normalt bli publisert. Vi forbeholder oss retten til å forkorte eller redigere innsendte tekster.