Naji al-Ali (1938-1987) ga den palestinske motstanden en ikonisk stemme med tiåringen Handala – ryggen vendt mot verden, hendene bak ryggen. Hans skarpe penn avslørte maktens ansikt i Midtøsten, helt til han ble skutt og drept i Londons gater. Nå, nesten fire tiår senere, lever protesten videre i strekene han etterlot.
Nakba – den etniske rensningen av palestinerne fra eget land
Naji al-Ali ble født i 1938 i landsbyen Al-Shajara i Galilea, i Palestina. Som tiåring mistet Naji al-Ali sitt hjem. Som mange palestinere ble han fordrevet under Nakba, og havnet i flyktningleiren Ain al-Hilweh i Libanon. Nakba – et arabisk ord (النكبة) som betyr «katastrofen». Begrepet refererer til den massive fordrivelsen av palestinere under opprettelsen av staten Israel, da over 750 000 palestinske arabere ble jaget fra sine hjem. Bak denne etniske rensningen sto først og fremst sionistiske paramilitære grupper som Haganah, Irgun og Lehi, som gjennomførte angrep, massakrer og tvangsforflytninger i arabiske landsbyer.
Etter Israels uavhengighetserklæring 14. mai 1948, tok Israels forsvar over og fortsatte fordrivelsen under den påfølgende arabisk-israelske krigen. Over 500 palestinske landsbyer ble avfolket, mange ble jevnet med jorden eller gjenbefolket av jødiske immigranter. Forskning viser at alt dette ble gjennomført med Vestlig (britisk) støtte.
Naji og hans familie endte opp i flyktningleiren Ain al-Hilweh i Libanon, hvor han vokste opp i trange kår preget av tap, savn og lengsel. Disse erfaringene ble selve drivkraften i hans kunstneriske virke. Senere utdannet han seg ved kunstakademiet i Kairo, og fant sin stemme som politisk karikaturtegner i Beirut og Kuwait – blant annet for avisene Al-Safir og Al-Qabas. Tegningene hans tok et kompromissløst standpunkt mot israelsk okkupasjon, men også mot arabiske regimer og fraksjoner som han mente hadde sviktet det palestinske folk. Han var ikke tilknyttet noen politisk gruppering, og nettopp denne uavhengigheten gjorde ham til en farlig og fryktet kommentator – både i arabiske hovedsteder og i eksilmiljøer.
Handala – barnet som aldri fikk vokse opp
Midt i Naji al-Alis kunstneriske univers står Handala – en ti år gammel gutt med ryggen til betrakteren og hendene bak ryggen. Han er ikke bare en tegneseriefigur, men et nasjonalt symbol på palestinsk motstand. Handala ble skapt i 1969, og al-Ali sa at han ville forbli ti år gammel til han kunne vende hjem til Palestina – akkurat som al-Ali selv ble fordrevet som tiåring.
Handala er barfot, kledd i filler, og står i stillhet mens han betrakter verden. Han nekter å delta i et system bygget på urettferdighet. Han er en dommer over verdens likegyldighet, og en påminnelse om at rettferdighet ikke kan forhandles bort. I en tid der «fredsprosesser» ofte betyr kapitulasjon, står Handala som en urokkelig protest mot okkupasjon og imperialisme.
Drapet i London – en tankestrek for frihet visket ut
Den 22. juli 1987 ble Naji al-Ali skutt i nakken utenfor kontoret til avisen Al-Qabas i London. Han lå i koma i 37 dager før han døde. Drapet utløste internasjonal fordømmelse, men ingen ble dømt.
Britisk politi etterforsket saken, og det kom frem at israelske etterretningsagenter fra Mossad hadde forhåndskunnskap om attentatet, men unnlot å varsle britiske myndigheter. Dokumenter fra Foreign and Commonwealth Office (FCO) viser at Thatcher-regjeringen reagerte diplomatisk på Mossads operasjoner i Storbritannia. Disse inkluderer utvisning av Arie Regev, Mossads London-leder, og stenging av kontoret. Det er få dokumenter å spore om attentatet og utvisningen, men vi finner det som en digresjon i en annen sak om utvisning av Mossad-agenter fra britisk jord. Selv om de ikke eksplisitt nevner al-Ali, bekrefter de Thatchers beslutning om å utvise israelske diplomater i 1987–88. Faksimile fra The Independent, 25. mars, 2010:
Videre ble en en palestinsk forsker, Ismail Sowan, arrestert og innrømmet senere å være dobbeltagent for Mossad og PLO. En annen mistenkt innrømmet også å være Mossad-agent. Drapet på al-Ali var ikke bare et angrep på en mann – det var et forsøk på å stilne en hel bevegelse.
En britisk kilde har så nylig som i 2024 gått i sømmene på saken, og konkludert med at Ismail Sowan hadde et våpenlager i sin leilighet i Hull, og at Mossad betalte for leiligheten hvor våpnene befant seg.
For Naji var det uaktuelt å være likegyldig til undertrykkelse
Naji al-Ali var krystallklar: han tok side. Han sa selv: «Jeg er ikke nøytral. Jeg står på de fattiges side.» Han kritiserte ikke bare arabiske regimer og korrupsjon, men rettet pennen mot den israelske staten, som han anså som hovedansvarlig for palestinernes lidelse. Han nektet å akseptere normalisering, og hans tegninger avslørte okkupasjonens vold, apartheid og etnisk rensing.
Nakba var ikke en ulykke – det var en planlagt og gjennomført fordrivelse. Den israelske staten ble bygget på ruinene av palestinske landsbyer, og har siden opprettholdt sin eksistens gjennom militærmakt, kolonisering og systematisk undertrykkelse. Al-Ali tegnet dette med brutal ærlighet – og det kostet ham livet.
Naji var ikke bare fri, men farlig fri.
Arven etter al-Ali – en penn som fortsatt stikker
Selv om drapet aldri ble oppklart, lever arven etter Naji al-Ali videre. Hans tegninger er fortsatt aktuelle, og Handala har blitt et globalt symbol på motstand. Kunstnere, aktivister og journalister verden over viser til hans arbeid som en påminnelse om at rettferdighet ikke kan forhandles bort.
Al-Ali viste at kunst kan være motstand. Ikke med våpen, men med streker. Han tegnet menneskelig verdighet inn i en region preget av krig og svik. Når historien om Palestina skrives, er hans penn en av de mest troverdige kildene vi har.
Naji: Ikke bare fri, men farlig fri
Mens karikaturtegnere som Kurt Westergaard, Charlie Hebdo-redaksjonen, og Finn Graff har blitt hyllet som forsvarere av ytringsfriheten i Vesten – med priser, politibeskyttelse og internasjonal anerkjennelse – ble Naji al-Ali møtt med kulde, taushet og til slutt en kule i nakken. Westergaard fikk livvakter og statsledere som forsvarte hans rett til å provosere. Charlie Hebdo ble et globalt symbol på pressefrihet etter terrorangrepet i 2015. Al-Ali, derimot, ble drept i London, og saken ble aldri oppklart – til tross for at Mossad hadde forhåndskunnskap om attentatet og britiske myndigheter reagerte med diplomatisk raseri.
Hva er forskjellen? Den vestlige dobbeltmoralen eller rettere sagt sviket ligger i hvem som får definere «frihet» og «motstand». Tegnere som kritiserer islam eller styresmakter i Midtøsten og Russland, blir ukritisk ansett som helter – så lenge de ikke utfordrer vestlige allierte eller Israels handlinger. Al-Ali gjorde nettopp det: han rettet pennen mot okkupasjon, kolonialisme og svik – også fra Vesten. Det gjorde ham ubehagelig. Ikke bare for arabiske ledere, men også for europeiske makter som foretrakk en kontrollert versjon av ytringsfrihet.
Mens noen tegnere får priser som «Golden Pen of Freedom», fikk Naji al-Ali en grav i London – langt fra sitt hjemland. Kanskje fordi hans penn ikke bare var fri, men farlig fri. Den utfordret ikke bare regionale herskere langt borte fra oss, men trakk en tydelig strek mellom vestlige makter og Israels brutalitet mot han og hans folk.
Den vestlige dobbeltmoralen eller rettere sagt sviket ligger i hvem som får definere «frihet» og «motstand». Tegnere som kritiserer islam eller styresmakter i Russland og Midtøsten blir ukritisk ansett som helter – så lenge de ikke utfordrer vestlige allierte eller Israels handlinger.
