Når narrativet blir våpen: Hvorfor godtar vi angrep uten bevis?

I en verden som stadig snakker om rettsstat, folkerett og internasjonale normer, er det bemerkelsesverdig hvor ofte disse prinsippene settes til side når mektige stater velger å bruke militærmakt. Gang på gang ser vi at påstander – ikke bevis – blir brukt som grunnlag for krig. Og verdenssamfunnet? Det ser på, som om det hele var en Hollywood-film.

Iran og Israel: Et nytt kapittel i en gammel bok

Et ferskt eksempel er konflikten mellom Israel og Iran. Israel har i årevis hevdet at Iran er på randen av å utvikle kjernefysiske våpen. Likevel har Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gjentatte ganger uttalt at det ikke finnes bevis for at Iran har et aktivt våpenprogram. Til tross for dette gikk Israel til angrep – og USA fulgte etter. Resultatet? Ødelagte anlegg, drepte forskere og en eskalering som truer hele regionens stabilitet.

Det mest absurde er kanskje ikke selve angrepet, men verdens reaksjon – eller mangel på sådan. Ledere i Vesten sitter på gjerdet, noen med popcorn i hånden, og ser på som om dette var en actionfilm. Det er verken fordømmelse eller støtte. Samtidig er vanlige mennesker bekymret for økonomisk uro, stigende oljepriser og en fremtid preget av ustabilitet.

India og Pakistan: Når følelser trumfer fakta

Tidligere i år så vi en lignende dynamikk mellom India og Pakistan. Etter et tragisk terrorangrep i indisk-okkupert Kashmir, der flere indiske turister ble drept, pekte India umiddelbart på Pakistan som ansvarlig. Pakistan avviste anklagene og ba om en uavhengig granskning. India nektet for granskning, og mente dette var avledningsmanøver – og svarte i stedet med militærmakt. 

To atommakter i væpnet konflikt, basert på en påstand som aldri ble etterforsket. Hvor var verdens fordømmelse da? Hvor var kravet om tilbakeholdenhet og bevisførsel? Er det virkelig slik at noen land får handle på følelser, mens andre må bevise sin uskyld?

Når narrativet blir farligere enn virkeligheten

Historien er full av eksempler på hvordan narrativ – ikke fakta – har blitt brukt som påskudd for krig. Irak og de påståtte masseødeleggelsesvåpnene er kanskje det mest kjente eksempelet. I ettertid vet vi at det ikke fantes noen slike våpen. Men skaden var allerede skjedd.

Det er på høy tid at vi som verdenssamfunn stiller strengere krav. Det må ikke være nok å si «vi tror» eller «vi føler oss truet». Det må kreves bevis. Det må kreves transparens. Og det må kreves ansvar.

FN – et luftslott eller en mulighet?

FN har i dag begrenset makt. Ofte ender det med fordømmelser og resolusjoner som ikke følges opp. Men selv fordømmelser har verdi. De setter en moralsk standard. De viser at verden følger med. Og de gir ofre en stemme.

Kanskje er det på tide å utvikle et nytt regelverk i FN – et som setter klare grenser for når et land kan hevde selvforsvar, og som krever uavhengig etterforskning før militærmakt tas i bruk. For hvis vi ikke gjør det, risikerer vi at narrativet blir det farligste våpenet av dem alle.