De fleste av oss har hørt om journalistene Charlie Hebdo, Kashoggi og Anna Politkovskaja. De du ikke har hørt om er Wael Dahdouh, Fatima Hassouna og Hind Abu Aisha. Og over 200 til. De falt alle i Gaza. 

Tall fra Det palestinske journalistforbundet og Committee to Protect Journalists viser at godt over 230 journalister og mediearbeidere er drept av israelske angrep. Dette overgår antallet journalister drept i Irak-krigen, Afghanistan og Syria – til sammen.

NRK, Aftenposten og VG har omtalt saken. Men ikke med intensiteten situasjonen krever. I lokalaviser har det knapt vært nevnt. Norske medier pleier å være uredde forkjempere for pressefrihet, men i møte med Israels militære handlinger har dekningen vært langt mer forsiktig. Hva er grunnen?

Vestlig dobbeltmoral svik i frihetens navn

Når pressefriheten trues i land som Russland, Iran eller Kina, er reaksjonene fra Vesten både sterke, samstemte og høylytte. Vi husker det fra Charlie Hebdo og Kashoggi spesielt.

Når Israel dreper journalister, er det stillere. Å ta side med ytrings- og pressefriheten skal ikke være betinget av hvem som begår uretten. Om det er et land vi føler en lojalitet til eller ikke, bør ikke ha noe å si.

Når Gaza-journalister drepes skal vi ikke bare rapportere og informere om det, men stå opp for disse falne journalistene. Stå opp slik vi gjorde for Charlie Hebdo, Kashoggi og flere andre. Å stå opp for de falne journalistene i Gaza er ikke å «ta side i konflikten» – det er å stå opp for demokratiets fundament. Når vi velger å vise tydelig støtte til enkelte drepte journalister og ikke andre, er det ikke bare snakk om dobbeltmoral – det er svik mot alt vi står for.

Når vi velger å vise tydelig støtte til enkelte drepte journalister og ikke andre, er det ikke bare snakk om dobbeltmoral – det er svik mot alt vi står for.

Gaza-journalistene fortjener mer enn stillhet

Roshdi Sarraj, som jobbet for Al Jazeera, og den prisbelønte fotografen Issam Abdallah er også drept. De visste at de satte livet på spill, men de valgte likevel å rapportere. Fordi de visste at bildene de tok og ordene de skrev ville bli vitnesbyrd for ettertiden. Når vi tier, svikter vi dem. Stillheten rundt deres død er ikke nøytral – den er et valg.

Å stå opp for de falne journalistene i Gaza er ikke å «ta side i konflikten» – det er å stå opp for demokratiets fundament.

Skal vi vente på historiebøkene – eller skrive det nå?

Vi som samfunn har fortsatt mulighet til å reagere. Ved å etterlyse mer åpen og konsekvent dekning, ved å stille spørsmål til dem med ansvar, og ved å hedre journalistene som mistet livet. Vi kan gjøre det oftere, tydeligere og med skrikestemme. Det er vel det minste vi kan gjøre.

Wael Dahdouh og de over 200 hundre falne Gaza-journalistene

Før jeg forteller kort hans historie, beklager jeg til alle de hundrevis av journalistene jeg ikke har nevnt eller kjenner til. Beklager. 

Wael er heldigvis i live enda.

Wael Dahdouh er en mangeårig Gaza-korrespondent og har blitt et symbol på journalistisk motstandskraft. I oktober 2023 mistet han sin kone, sønn, datter og barnebarn i et israelsk luftangrep mot Nuseirat-leiren, der familien søkte tilflukt. Senere ble han selv såret i et angrep som drepte kollegaen hans, og i januar 2024 ble også sønnen hans, Hamza – som selv var journalist – drept i et nytt luftangrep.

Til tross for de personlige tragediene har Dahdouh fortsatt å rapportere fra Gaza, og han ble i 2024 tildelt John Aubuchon Press Freedom Award for sitt arbeid under ekstreme forhold. Han omtales ofte som stemmen til et folk som mister både liv og fortellinger. En journalist bør ikke måtte ofre kone, barn og barnebarn for å bli lagt merke til, eller må en det?

Charlie Hebdo (Frankrike, 2015)

Antall drepte: 12 personer, inkludert 8 journalister og tegnere

Reaksjon:

• Umiddelbar og massiv global respons.

• Over én million mennesker marsjerte i Paris under slagordet Je suis Charlie.

• Verdensledere deltok i solidaritetsmarkeringer.

• Hendelsen ble et symbol på kampen for ytringsfrihet i møte med ekstremisme.

Langtidseffekt:

• Økt sikkerhet for redaksjoner i Europa.

• Vedvarende debatt om satire, blasfemi og ytringsfrihetens grenser. Flere bøker skrevet.

Jamal Khashoggi (Saudi-Arabia/Tyrkia, 2018)

Antall drepte: 1 journalist

Reaksjon:

• Global fordømmelse etter at Khashoggi ble drept og partert inne på Saudi-Arabias konsulat i Istanbul.

• CIA og FN konkluderte med at drapet ble godkjent på høyt nivå i det saudiarabiske regimet.

• Vestlige land innførte sanksjoner og suspenderte våpenavtaler.

Langtidseffekt:

• Khashoggi ble et symbol på autoritær undertrykking av pressefrihet.

• Økt press på teknologiselskaper og lobbyister med bånd til Saudi-Arabia.

Anna Politkovskaja (Russland, 2006)

Antall drepte: 1 journalist

Reaksjon:

• Internasjonal sorg og fordømmelse, særlig i Europa.

• Politkovskaja var kjent for sin kritikk av Putin og rapportering fra Tsjetsjenia.

• Drapet ble sett som et angrep på uavhengig journalistikk i Russland.

Langtidseffekt:

• Økt fokus på farene russiske journalister står overfor.

• Nobelprisvinner Dmitrij Muratov, hennes redaktør, har fortsatt å løfte saken internasjonalt.

 Journalistene i Gaza (2023–2025)

Antall drepte: Over 230 journalister og mediefolk

Reaksjon:

• Begrenset dekning i vestlige medier.

• Få markeringer eller politiske konsekvenser.

• Internasjonale organisasjoner som CPJ og Norsk PEN har reagert, men uten bred politisk oppfølging.

Langtidseffekt:

• Fortsatt usikkerhet for journalister i konfliktsoner.

• Spørsmål om selektiv solidaritet og geopolitisk betinget pressefrihet.